Dette er avskrift av en artikkel som stod i Fredrikstad Blad 28.1.1939 – skrevet av N – by (Johan Antonsen Nøkleby), og utklippet er kopiert av Lars Aker.
Skrevet av Johan Antonsen Nøkleby. Publisert i TuneRuner 47, høsten 2003.
Har startet privat pleiehjem, og drevet det selv i over 30 år.
Mandag 30. januar fyller fru Mathea Nicolaysen, Yvenbråten 70 år. Det er ikke mange husmødre som kan se tilbake på et så rikt og opofrende arbeidsliv ved siden av å skjøtte sine plikter som husmor, som det fru Nicolaysen har kunnet prestere.
Det er nu ca. 30 år siden hun viet sig til arbeidet for sinnssykes forpleining. På dette område har hun konsentrert virkefeltet til å omfatte de ulykkelige kvinner, som er blitt offer for sjelsødeleggende, sykdom blant vårt folk. Det foreligger jo flere eksempler på at det kan få skjebnesvangre følger, når slike individer har tilhold i det hjemlige, familiære miljø. Men sårt føles det av pårørende å sende dem ut til forpleining hos fremmede. Enda mer hvis de må langt av sted, så det blir sjeldnere anledning til å holde seg a jour med deres daglige befinnende. Her er det at fru Nicolaysens virke er blitt av uvurdelig betydning for vårt distrikt.
Da hun og hennes mann, Johan Nicolaysen for ca. 30 år siden overtok den vakre, noe isolert beligende plass Yvenbråten i Tune, der i likeså mange år forut eiedes – og utvidedes – av hennes far, tok hun til å realisere tanken om forpleining av sinnssyke kvinner der. Stedet er høit- og frittliggende, omkranset av skog, i passende avstand fra naboer. Et friskt og sundt opholdssted, ideel for et pleiehjem.
Til å begynne med tok hun et par stykker, men efterhvert tiltrakk hun sig opmerksomheten hos autoritetene på denne forpleinings område. Dette hadde tilfølge at hun fikk anmodning om å stille plasser til disposisjon for stadig flere og flere syke. De offentlige anstalter ble overfylte, og det stod hårdt om å skaffe plass.
Så ble det til at Yvenbråtens bygninger blev innviet og tatt i bruk som pleiehjem for sinnssyke kvinner. Faren Christian Johnsens oprindelige gård ble tilbygget og modernisert for å tilfredsstille kravene til en tidsmessig forpleiningsanstalt. Tilgangen av pasienter var i stadig økning, og utvidelser fulgte hakk i hel. Minst tre ganger har slike tilbygninger funnet sted, hver gang etter autoritetenes planer, anvisninger og endelig godkjennelse.
Så er da Yvenbråtens Pleiehjem blitt til, slik som en ser det i dag. Det er godkjent som særlig betryggende, både hvad fornøden isolerthet angår og for øvrig human og forståelsesfull pleie. Fru Nicolaysen, som selv forestår og leder arbeidet ved anstalten, har vist å ha en spesiell rutine på dette felt. Hun har en egen evne til å vinne pasientenes aktelse og kjærlighet, uten at det derfor blir skår i den autoritet og respekt som en absolutt må ha, når en skal lede et slikt foretagende.
Til hjelp i etablissementet har hun en datter, der er utdannet som sykepleierske. For øieblikket er det i alt 20 patienter ved hjemmet. De fleste er fra de nærmeste distrikter.
Fru Nicolaysen er ikke av de typer som regnes for gammel, selv om hun nu runder de 70. Hun er sterk og robust, i besiddelse av et sprudlende humør og alltid parat til livlig konversasjon. En kan nok med sikkerhet gå ut fra, at hun vil minnes av mange venner på sin fødselsdag, ikke minst av patientenes pårørende. Det kan i denne forbindelse noteres den sjeldenhet, at hennes bror, Anton Christiansen på Harehjellen ved Soli, fyller 72 år samme dag.
Undertegnede ønsker dem begge til lykke med dagen , og alt godt i fremtiden.