-En sammenhengende familie- og flyttehistorie

Det går an å beskrive Tune som ei øy. Du blir til slutt våt på beina samme i hvilken retning du går. Glommas to løp – det østre og det vestre – rammer inn det meste av bygda vår. Vannveiene er riktignok ikke så brede overalt, men på mange strekninger ligger vannet der vidt og godt farbart med båt. Gjennom alle generasjoner før oss var disse vannveiene viktige årer for kommunikasjon og transport. Båt var en nødvendighet.
Skrevet av Reidar Stang. Publisert i TuneRuner nr. 55, høsten 2007.

Naturlig nok har det gjennom lange tider også vært produsert båter langs de samme strender. Først og fremst klinkbygde småbåter. Denne båtbyggertradisjonen strekker seg helt tilbake til det store Tuneskipets tid – og ganske sikkert enda lenger.

Hvilket ”verft” som evnet å produsere Tuneskipet, vet vi ikke. Men i nyere historisk tid vet vi at det har vært småbåt-byggerier på gamle Hannestad, ved  Vestvannet, ved Mingevannet, i Jelsnes og ved Visterflo. I tillegg fantes det enkelte ”hjemme-snekkerier” rundt omkring, der det ble bygd enklere eker – eller prammer, som mange kalte dem.
Det som mange kanskje ikke vet, er at mye av denne båtbyggerhistorien i virkeligheten er en eneste lang familiehistorie – der generasjon etter generasjon etablerte seg på sted etter sted langs vassdragene rundt Tune. Denne ene familien har gjennom tidene produsert bestselgere som Lensebåten, Tunejolla og Skaar-terna, for å nevne de mest kjente modellene. Navn og gårder som har vært sentrale i denne historien, er i kronologisk rekkefølge: Agnalt – Båtstangen – Skår – Ålseskjær – Jelsnes (Øvre Tune) – og Moa på Greåker.
Ennå i dag fins det folk i familien som holder håndverket i hevd.

”Gründeren” Jens Fredriksen Agnalt (Skaar fra 1889)
Jens Fredriksen startet dette eventyret på Båtstangen ved Vestvannet omkring 1865. Han hadde vokst opp på en av Agnaltgårdene, men flyttet ned til Vestvannet i 1863, i det han giftet seg, 21 år gammel.

Her på Båtstangen bygde han snekkerverksted og produserte snart møbler, husgeråd og tresko. Ettersom han bodde midt mellom båtene som Agnalt-beboerne hadde liggende på denne tangen – og som de brukte på sin ferd over Vestvannet til og fra Sarpsborg og andre steder – og ettersom han selv hadde arbeid u fløtningen av tømmer gjennom Mingevannet, Vestvannet og Ågårdselva mot Sanne og Soli Bruk, så Jens klart et behov for å utvikle og bygge nye båter. Båtene måtte bli lettere å ro og lettere i vekt, men samtidig være solide nok til å tåle den harde behandlingen i fløtningsarbeiet.

Det som senere blir kalt ”Lensebåten” får sin gryende form i verkstedet på Båtstangen. En spissgatter robåt, dvs. med skarp stevn både foran og akter. Vekten klarte han å redusere ved å bruke færre bord og dermed færre omlegg. Men hvert bord måtte dermed gjøres tilsvarende bredere. Dette satte igjen krav til større tømmerdimensjoner, bedre kvalitet i trevirket – og ikke minst betød det mer og tyngre arbeid i håndteringen av tømmeret. Alt ble gjort med håndkraft, også selve sagingen av bord. Til oppstiving av båten brukte han grodde emner: Krokete greiner og røtter av eik og furu. Skogene rundt Båtstangen ble etter som årene gikk, temmelig tomme for egnede båtmaterialer og emner. Det gikk uforsvarlig mye tid på å dra lenger og lenger vei for å hente materialer hjem.
Jens var i flere år på utkikk etter et sted å flytte virksomheten sin til. For hver gård som var til salgs, trålte han tilhørende skog for å se om det fantes godt med båtmaterialer.

Endelig fant han stedet, helt nord i enden av Mingevannet, så vidt innenfor grensa til Skiptvet – gården Skår. Han kjøpte gården og flyttet dit i 1889. Hans eldste sønn Fredrik, som da var 24 år, overtok Båtstangen og fortsatte i mindre målestokk med båter og reparasjoner. Det var han som bl.a. bygde ferga som var i bruk ved Trøsken før brua kom. Også Fredrik arbeidet i fløtningen og lagde tresko – foruten at han var en pioner i distriktet når det gjaldt dyrking av grøbbsajer.

Samtidig med at Jens flyttet til Skår, tok han nytt etternavn, slik skikken var den gang, etter den nye hjemgården: Jens Skaar.
Vi vet ikke om han allerede i utgangspunktet så for seg sin nye kraftkilde, men planen var klar tidlig. Han konstruerte og bygde selv ei stor vindmølle, godt plassert på den vindfulle høyden som gården ligger på. Med basis i denne vindkraften bygde han opp sagbruk og båtbyggeri på gården, et treetasjes bygg, stort etter lokale forhold. Jens konstruerte også noen av maskinene han trengte, og han lagde det meste av egen redskap. Her i det nye båtbyggeriet sitt utviklet han og forbedret byggeprosessen for båter. I denne perioden finner også Lensebåten sin endelige form – etter manges mening det ypperste av hva innlandsmiljøer i Østfold har klart å produsere av kvalitetsbåter i denne størrelsen.

Johannes Åleskjær
De yngste sønnene til Jens hjalp til i båtproduksjonen. Spesielt den yngste, Johannes, var ivrig og dyktig. Han hadde tydeligvis arvet ”båt-basillen”. Johannes hadde stiftet familie og fått flere barn da han som 30-årinfg kjøpte plassen Åleskjær som lå rett ned for Skår og hadde strandlinje til Mingevannet. Dette skjedde i 1912, og Johannes brukte etter hvert etternavnet Åleskjær.
Han bygde om den delen av lagården som vendte ut mot vannet, til verksted. Her gikk han i gang med å bygge båter av samme type som sin far Jens. Johannes lagde også kjelker og etter hvert mengder av ski, sammen med sønnen Peder. Skistaver var også en del av tilbudet. Det var ikke rent få personer som gikk rundt i Østfold på solide Åleskjær-ski, som regel lagd av ask, som var det sterkeste treslag mot brudd. De lagde også hoppski.
Det var allikevel båtbygging som ble hans livsverk. Først og fremst produserte han Lensebåter for fløtningsselskapene langs Glomma, særlig etter at faren ble eldre og trappet ned på sin båtbygging. Lensebåt-modellen var nå blitt godt kjent som ”merkevare”, og også private brukere sto i kø for å sikre seg denne lettrodde og solide båten.
Johannes og kona Anna fikk til sammen 10 barn, fem av hvert kjønn. Også i denne generasjonen ble det naturlig at sønnene hjalp til med båtbyggingen, ja, også døtrene tok et tak i når båter skulle males eller dras ned til vannet for sjøsetting.

Einar Skaar
Da den eldste sønnen til Johannes, Einar, var 24 år – i 1929 – flyttet han tvers over Mingevannet til Jelsnes. Nå var det hans tur til å bygge opp egen virksomhet fra bunnen av – med farens velsignelse og støtte. Han hadde med seg alle nedarvede båtkunnskaper etter sin far og sin bestefar. Malene til lensebåten hadde han ”i blodet” – og han fortsatt å bygge slike.

Tunejolla
Einar hadde trangen til å videreutvikle – og han så samtidens behov. Folk begynte å få fritid, og mange likte å være på vannet. Med utgangspunkt i Lensebåten konstruerte han nå en robåt med akterspeil, delvis med tanke på fritidsbruk. Båten ble noe rundere på midten, med flere bordganger pr. side. Den hadde noe av Lensebåtens lettroddhet, men samtidig bedre plass akterover. Den var også stødigere sideveis enn Lensebåten.
Dermed var ”Tunejolla” født. Året var 1936. De første eksemplarene ble levert også med senkekjøl for bruk under seiling. Dette gikk han senere vekk fra.

Tunejolla ble den største suksessen i denne båtbyggerhistorien, og dannet skole for mangt et båtbyggeri i Sør-Norge. Enkelte småprodusenter prøvde også å lage kopier, men håndverkskvaliteten på disse holdt sjelden mål.
Einars brødre, Karl – og senere Peder, flyttet også til Jelsnes med sine familier. De overtok båtproduksjonen der etter krigen, sammen med svogeren Paul, idet Einar flyttet videre (se senere avsnitt). Verkstedet fikk navnet Øvre Tune Båtbyggeri og ble etter få år en mellomstor bedrift. På det meste var det 15 ansatte. I løpet av disse årene, med hovedvekt på 50- og 60-tallet, ble det levert noen tusen båter ut porten her.

Etter at påhengsmotoren ble mer vanlig, endret man akterdelen på Tunejolla slik at den skulle bære – og ikke ”grave seg ned”. Den ble god for motor, men mye tyngre å ro, selvfølgelig. Det er mange av denne typen som ennå er i bruk. Ei godt stelt Tunejolle kan vare i flere generasjoner.

Da plastbåtene erobret landet og folks tankegang, måtte båtbyggeriet i Jelsnes velge mellom å legge ned – eller gå over til plastbåtproduksjon. De valgte det siste – og konstruerte omkring 1970 en serie båttyper i plast i forskjellig størrelse, under firmanavnet Ø- TuneBåt. Stor suksess fikk en 16-foter med vindskjerm og en 18-fots cabin-cruiser med kalesje.
Utviklingen i plastbåtmarkedet var det umulig å matche for et lite båtbyggeri i landssammenheng. Utover på 80-tallet trappet man ned virksomheten og gikk tilbake til reparasjoner og enkelte nybygg i tre.
Peders sønn, Rolf Kristian Skaar, er i dag den som aktivt forvalter denne båtbyggerarven i Jelsnes. Treet som materiale ligger også hans hjerte nærmest, og det virker som enkelte kunder igjen fortrekker kvalitetene i en trebåt.

Båtbyggeriet på Moa
Einar Skaar flyttet, som nevnt, videre fra Jelsnes. I 1945 slo han seg ned på Moa ved Greåker og bygde enda en gang opp et båtbyggeri fra grunnen av – det femte på rad i denne familien. Han fikk med seg sin bror Josef, og sammen med i hovedsak deres egne sønner opplevde de en blomstringstid på linje med det som skjedde med slektningene i Jelsnes. Basisen i produksjonen var hele tiden Tunejolla også her. Men den kreative Einar drev hele tiden med utviklingsarbeid med nye båttyper og teknikker. Særlig var utviklingen av gode motorsnekker viktig for ham – å gjøre dem større og mer sjødyktige. Han klarte å forene god bæreevne med rask gange i sjøen. Han la stor vekt på det estetiske, både i fasong og detaljer. Han konstruerte også Skaar-terna, en plattgatter med stor suksess.

Da Einar døde, drev sønnene Jens, Øivind og Erik båtbyggeriet videre i en del år – til det ble nedlagt da ”platsbølgen” druknet så mange mindre båtbyggerier.

En ”epilog” til denne historien kan vi si fins i dag i form av firmaet ”Skaar Båtbyggeri” som driver reparasjon og innredning av moderne båter på området til gamle Sarpsborg Mek. Verksted – som en del av konseptet ”Glomma Båt”. Her svømmer båtbakteriene i blodet til 6. generasjon av båtbyggerfamilien Skaar/Åleskjær.

Kilder: Samtaler med medlemmer av familien og hjemmesida til Øvre Tune Båtbyggeri.