Gjennom lange tider hadde det rennende vann vært utnyttet da oppgangssagene begynte å bli alminnelig på 1600-tallet. Dette skapte etter hvert problemer for fløtingen. Men det var da elektrisiteten utviklet seg, og fikk en almen anvendelse at det var duket for bitre stridigheter mellom kraftverk og fløtingen i Glomma.
Skrevet av Steinar Bogren. Publisert i TuneRuner 45, høsten 2002
Da man lærte seg å overføre elektrisk kraft over større avstander i begynnelsen av dette århundre, ble dette raskt en etterspurt vare både av industrien og private. Det var derfor uunngåelig at det oppsto interessekonflikter mellom kraftanleggene og fløtingen. Stridighetene gjaldt i første rekke den tekniske løsningen av gjennomgang for tømmeret forbi kraftstasjonene.
De sistnevnte ble berøvet en del av driftsvannet, mens fløtningen på sin side var avhengig av en viss vannmengde for å få tømmeret forbi kraftstasjoner.
Dette var motsetninger som det tok lang tid å løse.
Glommas vanskeligste del
Ingen del av vår lengste elv bød på så mange problemer for fløtningen som de første 20 km av Glommas utløp fra Øyeren.
Dette er det beryktede «fossestykket». Fra Vamma renner imidlertid elva rolig til den når Sarpsfossen. Der støtte også fløtningen på vanskeligheter før tøm-mertunnelen til Viserflo kom i drift i 1908.
Tegning av E. Dürendahl datert 28. 12. 1901.
Problemene med å skape gode fløtingsforhold var så store at det i 1851 ble foreslått å anlegge en hestejernbane fra Mønsterviken i Øyeren til Lekumevja fem kilometer sør for Vamma. Prosjektet var beregnet å koste 140.000 spesidaler.
I 1919 ble et annet alternativ foreslått. Det gikk ut på å bygge en tømmertunnel fra Øyeren til nedenfor Vamma. Ingen av disse planene ble imidlertid realisert.
Det ble i steden foretatt en rekke sprengningsarbeider, blant annet ved. Kjeldsåsskjæret hvor 3300 kubikkmeter fjell ble fjernet. Problemet var bare at når skjær og lignende ble borte så ble det vanskelig å opprettholde tilstrekkelig vanndybde over hele elveleiet.
Ved minkende vannstand dannet det seg da tømmerhauger på de grunneste ste-dene. Der elven gjorde krappe svinger, hadde tømmeret også lett for å hope seg opp.
I begynnelsen av 1900-tallet begynte arbeidene med bygging av kraftstasjoner i Kykkelsrudfossen (1904) Vamma (1915) og Mørkfoss-Solbergfoss (1924) med en del senere ombygginger og forbedringer.
I motsetning til Sarpsfossen, som på grunn av sin beliggenhet alt for flere århundrer siden var tatt i industriens tjeneste, ble disse fossene altså liggende urørte til begynnelsen av vårt århundre. Glomma løper i dette området gjennom steile fjellsider med storsteinet ur ved foten, og det er trange viker, dekket med leirbakker.
På denne strekningen har elva et fall på omlag 80 meter. Et annet problem var at vannstanden kunne variere med 10-12 meter i fløtingsperioden. Dette medførte bl.a. at tømmerpartier som lå særlig vanskelig til kunne bli liggende i årevis når ikke vårflommen klarte å skylle det med seg, og dette virket ble oftest ødelagt.
En lensearbeiders hverdag
Vi skal nå se litt på hvordan en lensearbeiders dag artet seg på begynnelsen av 1800 tallet:
Først måtte fløterne stille på geledd for lensebestyreren om morgenen. Han av-gjorde da hvilke merker de forskjellige arbeiderne skulle ta hånd om.
For at arbeidet skulle bli fordelt mest mulig rettferdig, ble det stadig skiftet merker.
Når ordrene var gitt, dro arbeiderne ut på lensa. med tømmerhakene sine og «haket» til seg tømmeret som best de kunne.
Så ble stokkene samlet på en egnet plass ved stranden og «låket». Det vil si at en tynn granstamme ble tredd gjennom hullet i toppen på stokken. Vanligvis var stokkene hullet på grunn av fremkjøringen i skogen, men manglet hullet ble to kiler drevet inn i kryss og gjorde samme nytten.
På dette viset ble 14-16 stokker sammenføyd til et flak, og flakene ble så bundet sammen med bjørkevidjer. Arbeidsdagene var lange, men selv om lensearbeiderne tjente relativt godt i sommerhalvåret så var de vanligvis uten arbeid vinterstid. Den kalde årstiden ble derfor en tung tid for mange familier langs Glomma.
I en innberetning til direksjonens formann Tho. Joh. Heftye skriver lensebesty-reren:
«Lensefolkene går hos meg sent og tidlig og ber om jeg vil be direksjonen om den vilde la dem få kornvarer som de skulde betale til sommeren, når de kom til arbeide. Hvis de ikke på denne måte blir hjulpet, så ser det ikke godt ut for dem da de efter den lov om at der ikke kan uteksekveres hos en fattig alt hvad han har, ikke får tilslag ved auksjonen og heller ikke blir betrodd på noe sted i byg-den, så det riktignok ser galt ut for mange av dem…….»
Strenge arbeidsvilkår.
Fra ledelsens synspunkt var disiplinen blant arbeiderne ofte langt fra slik de ønsket den. Ved Lindholen lense ble det i 1837 utarbeidet et reglement som samtlige lensearbeidere forpliktet seg til å overholde – om de ville beholde jobben.
Jeg bringer her et utdrag:
«Enhver arbeider som ikke møter til fastsatt tid om morgenen, eller forlater lensen før arbeidets slutt – uten spesiell tillatelse – bøter hver gang med 24 sk».
«Om en arbeider sluttet før arbeidet var opplagt om høsten bøter han 2 daler»
«Den som unnslår seg for ekstraarbeid, hvilken tid det enn er, bøter 1 daler»
«Om en arbeider ikke kommer til lensen på grunn av drukkenskap, bøter han 1 spesidaler for hver dag han uteblir».
I denne sammenhengen er det kanskje av interesse å vite at daglønnen til lense-arbeideren var 24 sk. Av akkordarbeid kan nevnes: For å hule en lensestokk: 10 sk. For å tilhugge en tylft bjerkelåker: 48 sk.
Arbeiderne måtte holde seg selv med både verktøy og kost. Og for reparasjon og legging av lenser «tilkommer ingen annen betaling enn det sedvanlige bren-nevin…..»
Disse nærmest patriarkalske forholdene og den beskjedene fortjenesten, førte ofte til streiker blant lensearbeiderne. Særlig etter at lensen ble flyttet til Buskildsrud & Nes på tidspunktet da Traniterbevegelsen begynte å gjøre seg gjeldende. Under en av disse konfliktene innberettet bestyreren:
«Ved administrasjonens kloke holdning oppgav dog de besindige aksjonen, så meget mer som der var aspiranter nok til de misfornøides plasser-.»
Kortere streiker iverksattes også ved Furuholmen og Hvidsten lenser den første tiden, men vanligvis sto bestyrerne i arbeidernes bevissthet nærmest som deres forsørgere. Det var ham de henvendte seg til når det knep med mat om vinteren, og ellers i andre vanskelige situasjoner.
Etter et drukningstilfelle ved Hvidsten lense under storflommen St. Hans i 1860, ble denne dagen for ettertiden fridag. Arbeiderne med sine hustruer fikk bevertning og takketaler fra direksjon og bestyrer.
Da denne ordningen senere opphørte, fikk hver mann 4 kroner i gratiale.
Fløting over Øyeren
Øyeren, slik den fremsto fra naturens side, var lite skikket for både fløtning og ferdsel. Avløpet gjennom Mørkfoss var meget trangt, slik at flomvannet stuet seg opp i stor høyde og forårsaket skader av forskjellige slag.
I årene 1827 til 1850 kunne forskjellen mellom laveste vintervannstand pg flom utgjøre over 14 meter. Og under større flommer vokste Øyeren i lengde fra 35 til 54 km. og oversvømmet de flate landområdene omkring sjøens nordende, og laget problemer både for fløtingen og alminnelig ferdsel.
Fra gammel tid foregikk tømmerets transport over sjøen i såkalte «ringbommer» – en sluttet kjede av grove stokker, opprinnelig sammenbundet med granvidjer, senere med lensekjettinger som omsluttet det løse tømmeret.
Denne transporten ble i begynnelsen besørget av vind – og mannskap. Men i 1850 kom den første slepebåten, hjuldamperen «Kong Hakon».
«Tørre brødskalker og brennevin»
Når værer var stormfullt, hendte det imidlertid at bommene ble slått i stykker. Det løse tømmeret gikk da i Mørkfossen og videre ned mot Buskilsrud & Nes lense hvor det ofte var overfylt på forhånd.
Lensesprengninger kunne da bli resultatet av de store mengdene med tømmer som presset på. Dette inntraff både i 1857 og 1858. Det utfoldet seg da en fe-brilsk virksomhet hvor bestyrerens besluttsomhet og arbeidernes mot og innsatsvilje ble satt på en hard prøve.
Etter en slik dramatisk episode i 1857 skriver bestyreren av lensen:
«Jeg tør uten overdrivelse påstå at det av mine folk i så kort tid utførte arbeide er uten like i sitt slag. Arbeiderne hadde ikke fått frokost da vi drog av sted, og såvel denne som middagsmaten måtte man renonsere. Men jeg hadde i en hast fått med i min båt 150 brød og et par dusin flasker brennevin, og drammen og de tørre brødstykker utdeltes og fortærtes – balanserende på stokker og varp midt på elven, uten stans i arbeidet!»
Tømmerskjermer
Et klassisk problem under løsfløtingen var tømmerskjermene som kunne danne seg i evjer av elven, eller mot holmer og skjær. Med vannmassene fra elven sta-dig pressende på, kunne en slik tømmerhaug få gigantiske dimensjoner.
Arbeidet med å løse floken var farlig. Det gjaldt å finne stokken eller stokkene som stengte det hele og kappe eller fjerne disse.. Og når det hele løsnet, gjaldt det å være rask på foten!
I 1900 omkom en arbeider ved Kykkelsrud under et slikt arbeid, og en større arbeidsstyrke slet i flere uker uten at de klarte å løse tømmerfloken. Det ble da senere ved samme anledning benyttet 10 kg dynamitt som ble lagt i en kasse og etterfylt med sand. Da denne ble plassert så langt ned i tømmerhaugen som mulig, og ladningen utløst med elektrisk tenning, løsnet det hele – men 20 vindusuter i tresliperiet ble knust.
Konkurranse mellom tømmerfløtere.
Fløterens behendighet i å balansere tømmeret er velkjent. Med tømmerhaken i hånden kunne han ta seg over elven på en eller to stokker og spasere over løstømmeret som på et stuegulv.
I 1860 kappedes fløterne fra Furuholmen og Hvidsten lense om hvem som var den gjeveste under en oppvisning ved Opsund. Hver lense valgte sin beste mann som på en stokk, med haken i hånden, skulle vise sin dyktighet når motparten fikk manøvrere stokken som han ville – uten å røre mannen.
Hvidstenmannen plasket uti etter en stund, men Petter Lillehovden fra Furuholmen var umulig å få i vannet. I raseri over dette, slo Hvidstenkarene ham så han falt. Men etterpå måtte de ta til bens på grunn av publikums raseri……….
Kilder:
- Muntlige.
- W.Blakstad: «Tømmerfløtingen i Glomma»
- H.K-Mordt: «Tømmerdriften i Glommavassdraget».
- R.Bødtker: «Norsk fløtings historie, bd. 1-2.