Det var tungvint for folk i Agnaltgrenda i gamle dager. De veiene som i dag binder sammen Agnaltbeboerne og knytter dem til andre steder, er faktisk av nyere dato. Bilen var en ukjent ting i deres tid.
Skrevet av: Knut Fjellberg. Publisert i TuneRuner 51, høsten 2005.
Det var ingen brukbar bru over sundet ved Trøsken, og den kjærreveien som førte til byen fra den andre siden av sundet, var så elendig at den ofte ikke var til å komme fram på med hest. Så måtte man gå til fots og bære varene sine hjem selv.
De barna som bodde på den andre siden av elva, måtte rusle gjennom skogen til skole på Holleby.
Først i 1912 ble det bru over sundet ved Trøsken, men forarbeidet ble påbegynt mange år tidligere. Førti mann ble vinteren 1908 satt i gang med å bygge en kanal. Før gravingen tok til, ble det bygd demninger på begge sider, og vannet ble pumpet ut. Så gravde man et stort hull på bunnen av kanalen for å legge fundamentet til brua. Det gikk utrolig mye stein med. Den ble tatt med håndkraft fra Torskenesfjellet.
Til selve murerarbeidet skal det ha gått med 100 tønner sement. Jernkonstruksjonene kom med jernbanen til Sarpsborg og ble fraktet videre med hester og kjerrer. Det må ha vært et forferdelig slit da hester og fraktekarer skulle oppover de bratte bakkene mot Trøsken.
Da brua stod ferdig, syntes folk det var sløseri å bygge den så stor, for den var jo egentlig anlagt med tanke på trafikk med hest og vogn. Det gikk imidlertid ikke så lang tid før brua viste seg å være for liten og smal. Den ble da senere erstattet med den nåværende bru som er bredere og mer tidsmessig. Nå står bare restene igjen etter den gamle.
Før brua kom var det ferjested ved Trøsken. Folk satte over i robåt. Det fortelles at datteren til Syver skredder, Matia, rodde folk over for ti øre. Strømmen kunne til tider være så stri at den tok ferja gjennom sundet. På folkemunne ble det sagt at ferja ble ”trøska”.
Ofte var det like greit å benytte robåten son fremkomstmiddel over Vestvannet og Isnesfjorden like fram til Krakkastad hvor de gikk i land.
Om vinteren var veien over den islagte Isnesfjorden og Vestvannet lett farbar med hest og slede. Folk satte over fra Bådstangsiden, og den leia de fulgte ble kalt Vinterveien.
I sommertiden kunne roturen være idyllisk om været var stille med klar himmel og sol. I styggvær med regn og blest var det verre, da ble roturen både slitsom og farlig, Det var ikke lett å berge seg i land på bratte og steile åser.
Foto: ukjent
Elva nedenfor Grøtet er på folkemunne kalt ”Grøterenna”. Der hvor elva er smal og grunn ble det i gammel tid laget en slags steinbru slik at man kunne ta seg over til den andre siden ved å gå på steinene som var stablet på hverandre. Ved lav vannstand kan man ennå skimte steinene nede i vannet. Forbindelsen over til Isnessiden var primitiv, men så var heller ikke de eldre generasjoner så godt vant.
Forfatteren Kristian Bingen forteller om en barnedåp der følget måtte vade over Grøterenna på steinene og gå til fots den tunge og ulendte stien over ”Isnesberjæ” og videre over Toppen og Kalnes. En ung og sprek kar tilbød seg å bære barnet
over steinene, og i det han tok barnet som var et pikebarn, sa han: ”Du skal bli kjerringa mi, du” – og slik ble det! *
Kilder:
”Tuneboka” og forfatteren Kristian Bingens nedtegninger om gamle Agnalt i avisen Sarpen i 30 årene.
*Paul Agnalt, bosatt i Agnalt er i besittelse av et gammelt notat som forteller oss at det er riktig at det av og til går troll i ord – det viser den ordrette avskriften av det gamle notatet her:
”Anne-Marie Hansdatter f. 12/12 1806 på Grøtet skulde til kirken for å døpes, de færdes da over Isnes, det var en bekk kirkefølget skulle over, det passet slik at Gunder Eriksen Isnes var der, han var hjelpsom og bærte Anne-Marie over bekken, hun gråt og Gunder skal da ha sagt: ”Gråt ikke du jenta mi, for du skal bli kjerringa mi du”.
Faddere ved Anne-Maries dåp var:
Kvinne Johanne Pedersdtr. Nylenna under Isnes
Pige Johanne Larsdtr. Agnalt
Peder Pedersen. Agnalt
Erik Simensen. Liane
Erik Syversen. Nylenna under Isnes.
Den 18/3 1825 giftet Anne-Marie seg med Gunder Eriksen, og forlovere var:
Elling Gundersen. Trøsken. Færgemand
Erik Johannesen. Torskenes.