Greåker – som jeg husker det

Stedet  har sitt navn fra Greagergårdene   og het først  Greager,   så Greaker  og sene­re Greåker,  som det fortsatt  heter.  Jernbanen,   Smaalensbanen    ble åpnet  ca.  1880 og går gjennom  Greåker  og deler  det faktisk  i  to.
Skrevet av: Gerd Fosseng. Publisert i TuneRuner 41, høsten 2000.

Vetatoppen  hever seg i  landskapet.  I  forbindelse  med den  såkalte  Glommalinjen ble Greåker  Fort anlagt  der og sto ferdig i 1908. Fra Haraldstadmyra   kommer  Vetabekken.   Den snor seg ned da­len,  renner  gjennom  Greåker  og ut i  Glomma.  Den er nå lagt  i  rør,  men var åpen til innpå tredvetallet.  Den var da ikke synlig under jernbaneundergangen og veien. Som «åpen bekk»  var det årlig  små oversvømmelse,  men i  juli  1932 var det flom. Mange  hus sto i vann,  og undergangen  laget rene  fossen.   (i  flg.   gamle  billeder.) Årsaken  var et kraftig regnvær og bekken  klarte  ikke å ta imot alt overvannet.

lndustri 

I et avisintervju  med Arne Hartman Gundersen  om Gamle  Greåker sto det bl.a. «Det var da det ble bygd store båter på «Mekken»  og da tonnevis  av stein fra Greåkerfjellet  ble skipet  ut fra Forsbergbrygga  til   store verdensbyer som Paris,  London,  Rotterdam  og Amsterdam.  Hvis du drar til disse byene, kan du tenke på at gatesteinen er fra Greåker».  Det gikk daglig transport  av stein gjennom  Greåker,  først med hest og vogn, senere  med lastebiler.

I  forbindelse   med  industrien   kom  det  mange  innflyttere.  Til  fabrikken   kom  de bl.a. fra Drammensdistriktene  og mange  svensker  til stenhuggeriene.  Det ble ikke lenger  bare innfødte  Greåkeringer,   hvor nesten  alle hadde  et  eller annet slektsforhold.

Sentrum,  eller  nede  i  gaten,  regnet  vi  fra jernbanestasjonen og  til Rolvsøysund bro. Fabrikken  som ligger til denne  veien gjorde  seg gjeldene  i  mange år med lukt og støy,  som vi kanskje  ble vant til? Fabrikken   hadde  alle arbeidsdager sine faste signaler.  Det  het at nå tuter fabrikken.  Det  første  signalet  kom  kl.07  om  morgenen, kl.09.30 og kl.  10, neste kl. 13 og kl.  14  og ved arbeidstidens   slutt kl.  17.

Var det brann på fabrikken  eller i  Greåker området,   tutet det. Det gjorde det  også ved større fabrikkuhell,  syrelekkasjer.   Hvem husker  ikke  den  store  eksplosjonen? Signalene­   flyalarm   under  krigen  ble  sendt  via  fabrikken.  Greåker og fabrikken hørte på en måte sammen.  Det er  fortsatt  drift der,  Peterson Greåker  A/S.

Handel  og kommunikasjon 
På Greåker  fikk vi kjøpt  det vi trengte  til  det daglige  behov. Det  var 2 meierier, senere  bare  et,   Tune  meieri,  på  den  andre  siden  av jernbanen.   Bøndene   kjørte melken  til meieriet   med hest  og vogn.  Hestene  var redd  toget  og omtrent  daglig var det en hest som «løp  ut». Da gikk det voldsomt  for seg gjennom  undergangen. Meieriet  hadde  egen  produksjon   av smør  og ost.   Etter krigen  laget  de distriktets første  ispinne  –  Tuneis.
Det  var  3 bakerier,  en  av de  første var  Holmquist,  på samme  side  som meieriet,   men på den andre  siden av Vetabekken.  Det gikk en bro over. Bakeriet   brant  ned i ca. 1925 og ble ikke bygget opp igjen. Det var 4 kolonialforretninger  og 2-­4  slaktere.  Einar Nilsen   var den første  som solgte fisk.   Det foregikk  fra en drakjerre.  Han hadde  fast plass  «nede på hjørnet»,   Senere  ble det 3 fiskehandlere,   den  ene  hadde  eget  fiskematkjøkken.    Som  et apropos,  Einar  Nilsen, hans sønn  var blant de siste som bodde  i  arbeiderboligen  ved Grålumstua.

Det  var  sko  og  manufakturforretninger,    opp  til  2 hattebutikker,   2 skreddere,    3 skomakere,   male­   og jernvareforretninger,   2  herrefrisører,   damefrisør,   elektrisk forretning,   Frukt  og Cigar  eller (godtebutikker),    senere  en bokhandel.   Frøkene Stenersen’s  Garn og Broderi,  bør vel  tas med.  De aller fleste butikkene  lå «nede i gaten».   Der  var  også  apoteket,   en stor  pen  bygning,   en fin hage  med Greåkers eneste   mandeltre.    Bank   har  Greåker    hatt  siden   1860­ årene,  Tune  og Rolvsøy  Sparebank. Den eksisterer fortsatt,  men   ligger   på  den andre   siden og er  en NOR bank.

Hadde   du  behov   for  noe  annet   enn  handelsstanden  kunne   tilby  eller  lyst  på en  by­ tur,   var   kommunikasjonen god.   Greåkerfolk flest  regnet  Fredrikstad   som  byen! Trippebåten   gikk  mellom  Sandesund   og  Fredrikstad,   buss  til begge  byene  hver time,  lokaltog   og  motorvogna   «Padda».   Til  Fredrikstad   hadde   «Padda» første stopp  ved  Rolvsøysund   og  den  gikk  helt  til Grønli,  kort  vel  nedi  sentrum.  Mot Sarpsborg  var første  stopp  Fredheim.  Tog til Oslo gikk flere ganger pr. dag.

Jernbanestasjonen ble et slags  møtested. Helst  når det siste kveldstoget  fra Oslo kom.  Stedet  hadde og har også eget postkontor.

Helsevesenet
Dr. Gilebo,  den syklende  lege med doktorvesken   på bagasjebrettet,   kom tidlig til Greåker.  Dr. Gunther kom ut i  20 årene.  På tomten  etter  Holmquist’s  bakeri,  var det bygget  et 2 etasjes  hus,  men ikke innlagt  vann.  Dr. Gunther’s legekontor  lå i annen  etasje.  Senere  hadde  stedet  alltid  2  leger  med  kontor  nede  i   gaten.  Alle hadde  sin huslege.  Greåker  hadde  tannlege,  2 jordmødre.   Den ene hadde en stund privat  klinikk  med plass  til et  par pasienter.  Vi hadde  også  helsesøster. Det  var god dekning.

Det var 7-årig folkeskole  med 3 skoletimer  pr. dag. Tidlig   den ene dagen  og sent den  andre.  En eller  to  uker i året  var  det  håndarbeidsundervisning  for jentene, sløyd, skomakerlære for guttene,  da var det  6 skoletimer.  Gymnastikktimene   var ute i  skolegården,   oppstilling  på linje ­armer oppad  ­utad strekk eller kurvball. Tune har noe som heter Madam  Arnesens  Legat. Bestemmelsen  er at det skal nyt­tes  til håndgjerningsskole for fattige  piger  i  Tune  Prestegjeld.  Bestemmelsen   ble noe  omgått  og det  ble  sykurs.   En fast  lærer hadde  kurs på skolene  i  Tune  bl.a. Greåker.  Kurset  gikk  over  flere  uker og det  var ikke de «fattige  piger»  som fikk benytte  tilbudet.   Tune  IærlingeskoIe hadde  i flere år kveldsundervisning   pikeskolen.   Skolen  ligger i dag på Tindlund og den gamle er omgjort  til leiligheter.

Kirker­-religiøse  samfunn
Det var såkalt interimskirke  på Fredheim  og prestens  tittel  var kallskapellan.  Det ble holdt vanlige  gudstjenester og flere Greåker­barn er døpt der. Konfirmasjonsforberedelsene   var der,  men konfirmasjonen foregikk  i  Tune  kirke.  Fredheim  ble benyttet  til søndagskole  og vanlig møtevirksomhet

Stedets  kirkegjengere benyttet ofte  Rolvsøy  kirke.  Dit  var det  kort  vei.  Mange Greåker­folk   ligger  begravet  på  Rolvsøy kirkegård. Frikirken,  med  egen  kirke, hadde  og  har en  stor  menighet.  Den  norske  indremisjon   med  eget  bedehus.  Av andre trossamfunn  var det bl.a.  baptister.

Kino og bibliotek
Vi hadde  kino på  Greåker.  Den ble bygget  i  1923. Kinoen lå nede  i  gaten.  Det var tidligere  kjørt  filmer på Folkets  hus, som ligger  på den  andre siden  av jernbanen. Det  var  en  sidebygning  til kinolokalet  og i  første  etasje  der  var  det  kommunalt bibliotek  med et leserom.  Det hadde  oppe noen kvelder  i uken og ble flittig benyttet.

Tune  herredskassererkontor hadde  fast  kontortid  her en ettermiddag  i uken.  Det hadde  tidligere  vært  på skolens  lærerværelse.  Her hadde  man mulighet  til å betale skatt,  strøm etc.  De eldre kunne hente  sin pensjon.   God ordning for befolkningen. Kinolokalet  er forlengst  borte.

Musikk,  sang og annet foreningsliv
Greåker  Musikkorps,   stiftet i 1909, har spilt for Greåkerfolket i  alle år. De spiller fortsatt  og har eget flott hus. Mange  års tradisjon  var å spille tidlig  1. påskedag   på Vetatoppen.   «Påskemorgen  slukker  sorgen»  hørtes  over hele stedet.

Greåker skoles guttemusikkorps
I 1933 startet  lærer  Lande  Greåker  skoles  Guttemusikkorps.   Nå var det 2 og det er  det  fortsatt.   Sangkoret   Klang  kom tidlig  i gang,  senere  Greåker Mannskor. Disse holder fortsatt  på.

Vi hadde  losje  Åsgårdsrei,  og fam. Pedersen.  Med  passord  og regalier.  Hvem har ikke vært  innom der?
Greåker Idrettsforening   stiftet  ca.  1919.  En stor  og driftig  forening  som  fikk til egen  fotballbane  på Moa  og senere  eget klubbhus.  Greåkers gutter  har nok  hatt og har en eller annen  forbindelse  til  denne  idrettsforeningen.    Skiklubb  med  egen hoppbakke,   Aronsbakken,   oppe  i   dalen.  Moaplassen ligger fint til ved  Visterflo. Den ble i  mange år benyttet  som festplass  bl.a. til St. Hansfeiring  og lørdags dans.

Det  var 2 speidertropper på Greåker,  stiftet  for  1920, en guttetropp,  Norsk  Speiderguttforbund   og en K.F.U.K.  speiderpiketropp.   I  1928/­29  var det en bra opp­gang  i medlemstallet  og arbeidet  gikk bra. Det var ikke ledermangel  på den tiden. Møtestedet   var  Fredheim,  men  av en  eller  annen  grunn  ble  vi «utvist». Det  ble bryggerhus,  hønsehus  etc. hvor vi hadde  våre patruljemøter.   Vi trengte  et speider­hus.  I  1937/38  en  kronerulling   i   lokalavisene   og  underholdningskveld på  kino. Knut  Roen  var  ildsjelen  her.  Noen  foreldre  stilte  opp  og  det  ble  leiet  tomt  av Forsberg.   Hytta  sto  ferdig  I   begynnelsen   av  1940  tallet  og  litt  høyt  og  fritt  på Greåkerfjellet.   Den er nå solgt til Lions.

Politikk
Et industristed  som Greåker  ble tidlig politisk  preget.  På Folkets  Hus holdt AUF til og av dem var det mange.  De hadde  også  en Tramgjeng.  Greåker  Arbeiderforening  eiet  huset.  Arbeiderpartiet   på  Greåker  hadde  alltid  mange  representanter med  i   herredsstyret.   Denne  foreningen  har  fostret  flere ordførere:  Sven J. Dalen, Karl H. Karlsen,  varaordf.  Ellof Strand,  Ivar Thorbjørnsen   og ordfører i storkommunen  Jan 0. Engsmyr  er også herfra.

1.  mai var en stor festdag  med langt barnetog  om formiddagen, demonstrasjonstog på ettermiddagen.    17. mai  var  nesten  glemt.  Det  var år det  ikke  var barnetog.  I 1932  kom  lærer Eftedal,  medlem  av arbeiderpartiet,   til Greåker  skole.  Han  fikk virkelig sving på  17. mai feiringen  og det er det fortsatt.Intet sted uten «Det  glade hjørnet».  Det hadde  vi. En fast gjeng holdt til der, løste verdensproblemer,   sladret  og smugdrakk  øl.

I dag har alle veiene  sine navn. Det hadde  de ikke i  gamle dager.  Flesteparten  av Greåkerfolket   bodde  og bor  «på den  andre  siden  av jernbanen».   Vi hadde  egne benevnelser   på  bostedene;    Enghaugen,   opp  Johan’se bakken   til  Tindlund   og Myra,  som  ble  kalt både  drittmyr  og fagermyr.  Det  var Jensefjellet,   Haraldstad­bakken  opp  i  dalen,  bort  i bekken,  også  kalt  gjeddebekken,   bort  på Moa,  oppe ved festningen,  oppe  i   Kleva. Noen  bodde  bak skolen  og nede ved båthavna  osv. Det var både  båthavn  og fine badeplasser   nede  ved elven.  Nede  i gaten  heter  nå Greåkerveien.

Vi må ikke glemme  at Greåker  også var et revysted.  Isak Johnsen var en ivrig sjel og ordnet  alt.   Han skrev  tekster  som ofte pekte  til stedets  befolkning.  Revyforestillingene  var på Folkets  hus.