Lars Karlsen, født 1904, vokste opp i ei husmannsstue på Hafslundsøy i Tune. Han kan ikke huske å ha spist stekt mat etter at han var konfirmert.
Publisert i TuneRuner 13, desember 1986.
Vi kom hit fra Ås da jeg var fem år og da kom vi til «Hagen». Det var en husmannsplass under Hafslund straks nedi skauen her på Hafslundsøy. Det var trevde mål til plassen, og vi hadde tre kuer, en gris og noen høner. Far var husmann på Hafslund.
Det første vi kom hit, så var det ikke ovn, det var skorstein og et brannjern, et sånn trekanta, og vi kokte på det brannjernet. Det var kaldt, for varmen gikk rett opp og ut. Vinteren var kald, og det var dårlige vinduer, så vi så ikke ut hele vinteren. Vi måtte ta fingrene borti for å se ut. Vinduene sto som sauepelser hele vinteren, de. Men vi var friske, og det var i orden.
Det var ikke noe som het stek den gangen. Alt ble kokt. Far hadde jo gris som dem slakta til jul, da, men alt ble kokt vet du.
Det var ikke noe som het sylte heller, den gangen. Griser kokte dem alt av. Kjøttet ble kokt, men det var sunt og godt det.Dem kokte store stykker med kål oppi og greier. Vi hadde ikke noe mangel på mat, men det var ikke noe fin mat, vet du. Om vi hadde en ku, så kunne vi ikke oppbevare melken. Den ble sur på noen dager, og så drakk vi den med poteter og en sild attåt. Jeg husker mor sa at hun solgte melken for ti øre literen.
Lars Karlsen opplevde spanskesyken da den herjet i Sarpsborgdistriktet.
Det var om høsten. Vi hadde en boks tjære oppe i skorsteinen. Så tok vi en stor jernspiker, og den varmet vi inne i ovnen til den ble rød. Det var ikke noe annet middel. Det skulle drepe alt som het basiller det, ser du. Og jeg husker det var så mange store familier bortover. Jeg gikk bortover i husene og stelte disse syke. Da var jeg en 14-15 år. Nei, jeg var ikke redd for å bli syk. Jeg måtte sørge for vann og ved bortover, til familien.
Faren til Lars var da husmann under Borregaard, og Lars fikk være med faren og levere poteter til familier i Sarpsborg.
Jeg skulle være med og passe hesten og sånn. Folk hadde bestilt poteter, og vi kom opp i andre etasje et sted – der bodde et ektepar – så lå dem døde i sengen. Så fort gikk det altså. På et par dager så døde dem. Folk ble kvalme og svimmel og fikk noe lungebetennelse så dem døde ganske kvikt. Det var flere steder som det hendte at vi kom og skulle levere poteter, så lå dem døde. Det var nifst. Det regnet hele høsten, og folk lå dårlige bortover.
Fra bokserien «I manns minne» Østfold – Det norske samlaget