Innover Østfoldbygderne

 

Følgende artikkel stod på trykk i Fredrikstad Blad 30.10.1937.  Forfatter var N-by. Språkdrakten er beholdt.

Innover Østfoldbygderne
Sett og hørt gjennem øvre Tune

Tilrettelagt tekst: Svein M. Agnalt. Publisert i TuneRuner 68 sommeren 2014.

De siste rester av årets kornhøst kjøres i hus bortover store fruktbare vidder i Tune. En prøderik høst har det vært, og nu belaget de sig på å gi sig i kast med potetene. Man vilde vite, At det ikke blev noe ekstraordinært over potethøsten.
Tunegårdbrukerne sa som de fleste av deres kollegaer i de øvrige bygder: 
- Vi får ikke være så anmassende i fordringsfullhet, heller. God høi- og kornhøst har vi hatt, så får vi være fornøid om ikke rotfruktene gir utbytte der står i forhold til denne. Men poteter blir det i år også. Det ser vi da. Pene ser de også ut. Og hvem vet, kanskje blir det ikke så litet kvantum når vi endelig får dem op av jorda. Først da har vi oversikt over det virkelige kvantum.

I øieblikket dette skrives, er også potetene vel i hus hos den driftige landmannbefolkning som rydder og dyrker den  eldgamle Tunejord. Vi for gjennem bygden pr. bil, den gang de omtalte betraktninger blev gjort. Gjennem sletteland og skogåser, åt bilen sig frem ad solide veier, til dels med  fast dekke. Ingen støvskyer hyllet oss inn, så bygdens fagerhet lå utilsløret i all sin smilende ynde. Ti vakker er Tune med sine skogomkransede åkrer og enger, avspeilet i stille, blinkende vann i skogtjern og elv. 

Solen hadde vist tatt ferie den dagen. I ethvertfall var det trukket ett grått slør over dens smilende ansikt. Ellers vilde nok det vakre parti omkring Tunevannet med sine svømmende skogøyer tedd sig i imponerende solglans. Men det var vakkert som det var også. Intet steds kan man venare sjå, enn egnen omkring Tunevannet. Her er - om aldri så liten - fantasi i sinnet, og dertil sans for musikk og eventyr om nisser, nøkk og bergtroll, fornemmer en lønnlig vesenes hviskende, eller larmende stemmer i de susende skoger, i elvenes brus og i de pludrende bekkefar, som risler gjennem åker og eng. Også duft fra eldgammel saga, og brus fra historiens vingeslag fornemmer en her.

I sitt hyldningsdikt til Trondheim i anledning 900 års jubileet, skrev Bjørnson blandt annet, om Domkirkens klokker
- «De klokker går mot fred og tro, om frihet i vårt gamle bo, ja, her blev Norge til».

En mere inngående granskning av vår gamle saga vil - tør hende - føre til at denne påstand må modereres, og man må innrømme at det kun var røstkransen på det nasjonale nybygg som sattes op ved hin trønderske begivenhet. Efter sigende skal grunnen være lagt i Tune, lenge før nogen som kunde kalles nordmenn hadde slått sig ned i Trøndelag. 

Ikke bare norsk, men hele den germanske verden har fått åndelige insporasjoner fra slettene omkring Tunevannet, og åsene der. Her var Gimle, gudenes bolig, og Valhall, de fallne kjempers tilholdssted, mens de ventet på Ragnarokk.

Så sier fru Ragna Braadland. Og hvorfor ikke tro på hvad hun dosserer. Minner er her nok av, ennskjønt de forteller kun i et sprog, som øret ikke opfatter. Gjennem de skogkledte åser lyder «gjenklang av oldtidens lur». Og gravtuftene, stenrøisen og runeskrifter forteller: «Her ligg dei grav i grav frå heid og ut mot hav, som stridde so. Gud sign kvar ærlig svein, som søv herunder stein. Gud signe kvar og ein, der han er no».

- Kling klang, klokken ligger i Tune vann, kimer det over stenne fra tårnet i det ærverdige gudshus, som har fått sin grunnmur plantet i den gamle ettejord, langt tilbake i fjerne, dunkle sagatider.

En skolemester vilde ha det til, at Magnus den gode, Olaf Haraldsøns sønn, stanset her sammen med Einar Tambarskjelver, på ferd nordover, efter seiren på Lyrskog hede.

Magnus vilde reise far sin et minne i nærheten av den residensborg han hadde grunnlagt. Den skulde kneise her på den store vidde, hvortil det var lett adgang fra hele Vingulmark, over elvestryk og andre vann. Så blev Tune kirke til. Men tidenes trollpakk, både de jordiske og over- og underjordiske, har fart ganske stygt med den nu og da.

Verst mot kirken var naturligvis det jordiske og usynlige trollpakk. Men de underjordiske og usynlige fikk skylden for vandalismen. Frende er frende verst, også når det er tale om trollpakk. Klokken rev de ned og hev ut i vannet. Den skurret i ørene på trollene, denne herlige, lokkende klang, som bares videnom på luftdraget i de stille morgen- og aftentimer. Vekk skulde den fra sitt høie stade.

Så blev klokken liggende på bunnen av det krystallklare vann. Solen nikket ned til den, gjennem de små bølgeskulp. Den ga klokken håp om opstandelse fra det «våte».

Tolv brødre måtte hjelpe til ved denne ophøielse fra sivet. Kom gjorde de i en båt. Kikket i vannet og så klokken. En dregg sendtes ned og hugg tak. Ingen måtte si et ord. I den dypeste taushet halte de inn og klokken kom helt inn mot båtesingen.
- Nå har vi den da endelig, jublet den yngste i vill begeistring. Han var bare guttungen han.
Men klokken gikk igjen til bunns med veldig plask. Bobler steg til vannflaten som siste hilsen fra klokken, som hadde inntatt sitt leie mellem siv og tang. Hadde den kunnet gi lyd fra sig, vilde det blitt såre klemt over dumme mannfolk, som ikke kan holde kjeft når det riktig røiner på. 

Vil leseren se klokken, er det bare å reise utpå Tunevannet en blank sol-sommerdag. Da vil han se den blinker fra bunnen. I måneklare høstnetter lar den sig også se.

Agter en å ta den op, må det skje på en torsdag og en må ligervis som Josef hin israelitt ha elve brødre. Og disse må være med. Fremfor alt må alle holde kjeft, så vi ikke får gjentagelsen av historien fra før.
Lov det, og forsøk.

Det er folk som har fortalt om meget rart de har sett og hørt omkring Tune kirke og Tunevannet. Fra kirkegården er ryttere kommet sprengende på hester med brandrøde flammende manker, omspent av ild og svovel, så det luktet svidd helt innover mot Sarpsborg. Hestene gallopperte gjennem ildringe så høie som grantrærne ved veien. I månelyse netter møtte folk fornumne likfølger langs veiene. Gikk man midt i veien, passerte følget veikanten, og omvendt.

- Det beveget sig slik at en måtte gå av veien for den nattlige likfærd. Næsten alltid ved slike optog, så iakttageren en kjent person i følget. Han var da «feig» og døde umiddelbart etterpå. En ungkar, litt utover den almindelige ungdomsalder, som var født i disse trakter, men siden bosatt ved Lisleby var opover der en tur. Hjemkommet fortalte han søstrene sine at han hadde møtt et likfølge i veien der, om natten.

- Det var vel begravelsen din du så da, sa en av søstrene.

Broren var som regel ikke litet av en spassmaker. Litt snev hadde søstrene også av dette. Av den grunn falt svaret slik i all tankeløshet.

- Skulde det akkurat være min da, bemerket gutten.

Og det var ikke fritt for at det var kommet en alvorsstemning over ham. Dette lo søstrene til.
Gutten blev angrepet av en ondartet lungebetennelse, og neppe fjorten dage var gått, før han fulgtes til graven.

Man sa de var synske de folk som så slikt. En kone, som var føtt på Hasselia, fortalte, at da hun var ung pike, mødte hun månen på veien, i mørke netter. Den kom trillende, omtrent av størrelse som en bakstehelle rund og skinnende, sa hun. (Bakstehelle, rund jernplate, som flatbrød stekes på). 

Den trillet alltid på veikanten, som var motsatt den piken gikk på. Av mere uhyggelig art måtte det vel være, når nogen påstod å ha sett en kvinne løpende over jordene, hodeløs, men med hodet under armen, jumpe over veien og forsvinne inne mellem gravene på kirkegården. Det var i blankt måneskinn dette forekom.

Da så man også Stenerødnissen kom pustende og stønnende under en diger høibør, den hadde vært på Kalnes og stjålet.

Hektisk måneskinn over de dystre skoge, i blinkende vanne og med blennende glans over de store åpne vidder tryllet frem en vidunderlig eventyrstemning. Og denne satte fantasien i sving hos folkene, som har færdes her gjennem utalte slektledd. 

Selv i vår overoplyste tid, taler denne stemningsmettede atmosfære til oss gjennem dunkle, gåtefulle toner i bekkerislen, skog- og elvesus.

Ved å stanse bilen litt på høidedraget over et eller annet dalsøkk, hører vi knurr fra  løsslupne vannmasser, som tumler utøilet avsted ut for stenete stup. Ved å se ned, opdager vi fossekallen med sitt drivhvite lange skjegg. Her han sittet fra tidenes morgen, og sunget de forunderligste slåtter, hvis rytme fant gjenklang i folkenes sinn.

De var i den skjønneste harmoni med de Vingulmarkske tradisjoner, dets saga og historie. Disse toner, unnfanget av naturen selv, og båret til dåpen av et kjernesundt frihetselskende folk, stadig hungrende efter den mest fulkomne poesi.

De fant denne poesi utenfor sin egen stuedør, tok den op og sendte den videre ut over verden, hvor den blev grunntone for sang og musikk hos mange folkeslag. Fosseduren og elvebruset, vibrerer i luftdraget over Tunevidden i stille netter. For kortere tid enn 50 år siden sang «Kvennknør’n» ved Stenbekk sin enstonige murrende melodi, trolig akkompagnert av storebror «Grålen» ved Sarp, så det hørtes dypt inne i skogen ved Yvenbråten, hvor Finsente ligger høit over slettene ved Grålum.

Slik har naturens stemme nynnet Tunefolkets vuggesang, båret den gjennem livet med trøst i slit, fryd til fest, og med vemodstunge sukk gjennem de tunge løvkroner over deres grave.

Men bort fra slettene, gårdene og kirker iler bilen over Trøsken bro. Til Agnalt skal vi og hilse på en 93-åring. Vi ønsker å vite hvad han har å fortelle fra den snart fylte sekel han har levet.