Et slektstreff nylig fikk rneg til å studere nærmere hvorfor Kanadafeberen ble så akutt i 1926/27. Jeg hadde en onkel som dro over dammen, og mange av Tune Historielags lesere har slekt eller kjente som på denne måten emigrerte – og det med vekslende hell.
Skrevet av: Einar Bjørnland. Publisert i TuneRuner 43, høsten 2001.
Fra Vestre Tune reiste flere, blant andre 3 medlemmer av samme familie. Noen fant lykken i det fremmede land, andre ulykken og vendte tilbake til gamlelandet fattigere enn da de dro. Hjemme ventet gjelda de hadde satt seg i ved avreisen. I tillegg kom penger til returbilletten som noen måtte tigge seg til av slektninger hjemme. En tilbakebetaling var jo helt i det blå i et Norge som hadde massearbeidsledighet og nedgangstider,
Det forhold at de hjemvendte ikke var i stand til å innfri sine forpliktelser overfor slektninger kunne selvsagt føre til misstemning i slekta. Først av alt måtte stakkarene tilbakebetale sin gjeld til Tune kommune.
Kanadafeberen hadde sin bakgrunn i at på midten av 20 årene bygde Kanada opp en stor treforedlingsindustri. Landet trengte arbeidskraft, bl.a. skogsarbeidere til en voksende industri. Her hjemme var forholdene motsatt. Etter oppgangstid og Bør Børson stemning etter 1. verdenskrig, kommer de berømte 7 magre år. Her i distriktet møter papirindustrien håpløse avsetningsvilkår, overproduksjon på verdensmarkedet, fallende priser med underskudd og oppsigelser.
Problemer i industrien sprer seg til landbruket. Holleby Gods kommer i vanskeligheter, særlig på grunn av stor lånegjeld som deflasjonspolitikken gjorde det vanskelig å betjene.
Myndighetene førte en typisk liberalistisk politikk, og politikerne hadde ingen eller liten erfaring i å takle økonomiske kriser. Nærings- og finanspolitikken ble i realiteten ført av Norges Bank bl.a. under ledelse av den velkjente bankdirektør Rygh. Her hjemme gikk Oplandsbanken overende, og Skjebergbanken ble satt under offentlig administrasjon – dvs. at sparerne mistet deler av pengene sine.
Lensmann Strømsæther må rykke ut i pressen på vegne av Tune og Rolvsøy Sparebank å forsikre at «banken ikke hadde så store fordringer at driften var truet»,
Kilde: www. clydesite.co.uk
De som hadde satt ut rykter om krise i banken, ble anmeldt for å spre falske rykter.
Kort sagt – folk i industri, håndverk og etter hvert landbruk hadde ikke penger, og de som hadde spart noen, mistet dem. Fra slike fattige forhold ville mange bort, og drømmen om Kanada våknet. I avisene averterte unge menn etter reisefølge til det fremmede land. Dampskipselskap lokket med billige reiser, og de kanadiske myndigheter sendte over delegasjoner, bl.a. leger som ønsket å godkjenne emigrantene. «Bør De ikke utvandre»? lød kampanjen.
Tune kommune med en meget slunken kommunekasse, fattet snart vedtak om å yte Iån til de arbeidsledige som ønsket å emigrere til Kanada. Størrelsen på lånet skapte hissige debatter i herredsstyret. Flertallet gikk inn for et Iån på kr. 600,- pr. emigrant. Tilbakebetaling måtte skje i løpet av 2 år for enslige og 3 år for forsørgere. Dette beløpet dekket bare reisen – kr. 400,- til båtbillett og kr. 100,- til jernbane til for eksempel Winnipeg.
Under debatten kom Kommunens engasjement for å gi støtte til emigrantene var tosidig: hjelpe de arbeidsledige som ønsket en ny start, og samtidig begrense uttellinger fra kommunekassa hvortil skatteinntektene var sterkt sviktende.
Dog frafalt herredsstyret da vanlige kriterier overfor en søker. Han hadde en jobb, men søkte likevel om lån. En nabo av vedkommende tok ordet under møtet og kunne betro herrene i styret at søkeren hadde det meget vanskelig hjemme. Han fremsatte forslaget om Iån stort kr. 600,-. «Hvis vi kan hjelpe mannen til å bli kvitt den kona for kr. 600,- er det vel anvendte penger», sluttet han.
I store reisefølger – puljer – dro de arbeidsledige Tunesere vestover, sannsynligvis mer av nød enn av lyst. Med «Bergensfjord» dro 34 personer avsted den 21/3- 1927. Høytid og alvor preget avreisen. Menighetsrådet holdt avskjedsfest hvor sanger og salmer fra skole- og konfirmasjonstid sto på programmet. Følgende dikt av ukjent forfatter ble lest opp:
Så mang en ungdom har vandret frem med håp i sitt hjerte
De vokste opp i sitt kjære hjem men ante ei trengselens smerte.
Håpet tok feil, det ble kummer og nød
skjønt arbeid ville de gjerne. Det ble knepent med levebrød
og så ble målet det fjerne.
‘
Hvordan gikk det med dem i fremmed land?
Som antydet i innledningen ble drømmen om lykkelandet for mange et mareritt. Høsten 1927 nådde den verdensomfattende økonomiske krise Kanada, og det i et omfang som menneskene til da ikke hadde opplevd maken til.