Skrevet av: Ivar Thorbjørnsen. Publisert i TuneRuner 15, desember 1987.
Et hvert mindre sted har sitt midtpunkt. Et samlingssted om man vil. Nærsagt - som konene ved vannposten. (Det skal ikke glemmes at Greåker også hadde sitt "Glade Hjørne", men det får komme i en annen forbindelse).
Greåker stasjon var i min barndom og ungdom et samlingssted. Her kom vi om kveldene og spaserte fram og tilbake over stasjonsområdet. Ja, turen gikk ikke bare om dette, men også over til Rolvsøysiden og på vår side mot Hannestad og Yven. Men en ting var sikkert - vi måtte samles på stasjonen vår når 10-toget (22-toget) kom brusende inn på stasjonen. Det var nesten en tradisjon - dette 10- toget måtte vi ha med - det ble en del av dagen for oss .....
Det sitter mange minner om Greåker stasjon fra barndornmens år. Bare stasjonen i seg selv var et fint sled hvor vi som barn ferdes mye.
Venteværelset var et kjært sted som vi tydde til når det var sprengkaldt eller når det regnet. Men ikke noe oppholdssted i Iengre tid, takk! Tittet en av personalet ut gjennom billettluka- ble det straks slutt på høyt prat! Da var det med stor interesse å studere togtabellen (for hundrende gang!)
eller gå bort til vannspringen. Der hang det et blikk-krus festet i en metallkjede som var til bruk for alle tørste sjeler. Var det noe rart i at det ble forkjølelse og det verre var?...
Kilde: Norsk Jernbanemuseum
Det var flere ting vi som barn og ungdom var imponert over. Det var kanskje først og frernst kiosken ved skien av stasjonen med alle de fine bøker og ukeblader som var utstilt i vinduene.
Jack Londons bøker og indianerbøker om vår alles helt, Hjortefot! Men også boka om cirkuskongen og kraftkaren Karl Norbeck - med et flott bilde av ham på omslaget. Vi så oss aldri mette på disse bøkene , men få hadde råd til å kjøpe dem ....
Og så var det den vesle krokettplassen som lå like over på den andre sida av jernbanesporet. Vi forsto ikke så mye av spillet, men var mektig imponerte når spillerne elegant plasserte trekulene med køllene sine .....
I vår tid går jo all sporskifting (pensing) automatisk. Men lenge foregikk dette for en del manuelt. Togtidene måtte derfor passes omhyggelig. En gang var vi vitne til at en av personalet hadde glemt seg bort og ble i siste liten, før toget kom, merksam på dette. lngen sprinter, gjennom alle tider, kunne tilbakelagt den strekningen på en bedre tid enn den noe korpulente stasjonsbetjent da greide!
Han fikk slått sporet over før toget like etter suste inn på stasjonen.....
Og så når hurtigtogene bruste forbi stasjonen , da! Den lille enkle ting som da fant sted - var også av ting som huskes. Helst var det stasjonsmesteren - eller en betjent, som sto i stram giv akt og hilste togføreren at alt var k!art.
Ja, slikt huskes!
Men når jeg trekker fram minner, slik jeg så det - om Greåker stasjon er det en familie mer enn noen annen jeg alltid vil huske. Den familien satte ikke bare sitt preg på stasjonen - men på stedet Greåker og langt ut over dette. Det var familien Pedersen. Stasjonsmester Lauritz Pedersen - med kone og 15 barn! Hva den familien kom til å bety for forenings- og kulturlivet på Greåker - da først og fremst avholdssaken - står i eget historisk lys.
Flere av barna hadde jeg gleden av å kjenne svært godt. Først da Klara som var min lærer på skolen i de første årene. På folkemunue het de aldri noe annet enn: Sverre mester - Inger mester - Svava mester - Arve mester - og ikke minst den yngste. Bjørn mester! For oss var de mesterbarna i mer enn en betydning ......
Et spesielt minne ved denne familien må jeg til slutt nevne. Da stasjonsmester Pedersen døde ble det kjent - blant befolkningen på Greåker - at han skulle sendes til Kristiania for å kremeres. Det var noe helt uvanlig ihvertfall for store deler av befolkningen på Greåker den gang . Jeg ferdes som guttunge mye sammen med "De Store Gutta" og sugde i meg hva de sa og ikke minst gjorde. Og følgende kom jeg til å høre: "Vet dere at stasjonsmesteren skal brennes?" (Man brukte jo ikke ordet kremere blant guttunger den gang).
Uff, vi syntes det var noe forferdelig. Dermed var det en guttunge som ikke kunne hode tanken tilbake:
"Ja, men da blir han jo stekt akkurat som i Helvete, da?" sa han. "Nei da," sa en av de større guttene, "stasjonsmester Pedersen kommer ente til Helvete!" "Nei," sa den spørrelystne, "jeg mener ente Pedersen, ente han, ente han for Han drekker jo ente!" .....
Det høres nesten grotesk ut - men det var fryktsomme og undrende tanker fra en liten guttehjerne den gang.