Sett og hørt under vinterstemning på ”Finsente”.
En gammel skytter forteller om storfugl- og andejakt i Glemmenskogen og ved Isesjø.
Dette er avskrift av en artikkel som stod i Fredrikstad Blad 13.2.1939 av N-by (Johan Nøkleby), og utklippet er kopiert av Lars Aker.
Publisert i TuneRuner 55, høsten 2007.
Treffer kjente i venterummet foran billettutsalget på jernbanestasjonen. Om hvor hen reisen går i dag, spør de. Til Finsente er svaret. Da ler de.
Ingensteds altså, som om det i vår tid skulle være steder på vår klode som ikke fantes, efter flere århundres oppdagelsesferder både på land og over hav. Det var noe ubegripelig det, syntes de. Billett til Sarpsborg forekøbig
takk, var beskjeden til betjenten i billettluken. Denne hadde hørt samtalen, leverte billetten, også med et smil om munnen. Av sted rullet ”Padda” på gnissende hjul over frosne skinner i 10 kuldegrader.
Trærne løftet sig over lakenhvit dekke, strakte snøhvite, rimfrostbedekkede grener mot blå vinterhimmel, hvorfra solen strevet med al den glans og lyskraft som kunde presteres for dagen. Den var på middagshøiden nu, men
langt unna. Bare tre-fire timer hadde den igjen. Så er den igjen ferdig for i dag. Og om hvorvidt atmosfæren er slik at den gir plass for solskinn i morgen, se det vet bare meterologene.
Men i dag er det fin-fint, og hvem bekymrer seg vel med været i morgen? Etter sigende skal jo hver dag ha nok med sin egen plage. Kan en lure sig gjennom en dag uten nevneverdig bry og påkjenninger, bør en være tilfreds.
Nutildags blir en jo formelig tutet ørene fulle av umenneskelige redsler fra utenverdenens menneskemylder. Vi har det godt her på berget i så måte.
Vi ruller trygt gjennem smilende vinterlandskaper, med utsyn over snedekte sletter, hvor huser ligger spredt utover, lunt og koselig halvgjemt av sne. Somme steder er de klumpet sammen, som til gjensidig værn mot en fare
som instinktmessig anet.
Det er så bekvemt å reise med ”Padda”. Det gjør alle som nødvendigvis må befordres efter jernbanelinjen på kortere sikt. Den har fortjent et penere navn, når den absolutt skal benevnes ved annet enn ”Motorvognen”. Men navnet skjemmer jo ingen, når det som utføres er tilfredsstillende. På dette område har jernbanens motorvogn en høi plass. Kall den derfor ”Gullhønen”, hvis den absolutt skal plaseres i dyreriket. – Frem kommer den, hva den så enn benevnes.
I Sarpsborg råker en også på bekjentskaper som vil ha beskjed om reisens mål. Til ”Finsente”, blir svaret ennu en gang. Men det er lokalkjente folk en treffer her. Derfor møtes en ikke med himmelfaldende forundring over svaret.
Så-å Yvenbråten i Tune kan de supplere oplysningen med. Men de legger til, at det nå kan bli besværlig å komme dit, ennskjønt bil kan passere like inn på tunet. Før i tiden var det en del som ikke fant frem. Derfor navnet ”Finsente”. Og de la til: Nu er stedet kjent over hele Østfold på grunn av det flotte pleiehjem, fruen derborte har latt oppføre. Yvenbråten er det offisielle navn. Alle her omkring vet hvor dette ligger. Det blev kveld med rimfrost og tindrende måneskin, da jeg rykket ut fra matstova, plasertes i en bil og det bar i vei vestover i Tune, hvor kirketårnet hevet sig dypt inne i frostrøken, men månen kastet sin sølverneglans over jordene, og strakte blålige skygger langs skogåsene. Trolsk og mystisk fortonte det sig. Ikke å undres på, at eventyr og sagn har festet sig i folketradisjonen med større makt her kanskje enn på andre steder i Østfold. Ikke mange minutter er gått, før vi dreier av fra hovedveien smyger sig inn over en bygdevei.
– Passerer en gammel grå bygning, hvor vinduene stirrer som uavslukte dyreøine, uten glimt av lys, men med månestrålene som glorie om bygningens ærværdige elde. Det er bygdens museumsbygning dette her, sier den unge chauffør. Grålumgården med seklers elder. Det egentlige Grålum nu er vel Bjørnland, der han Oscar bor, og som ligger der vi tok fra hovedveien, sa han videre….
Bilen rykker til og vi er snart inne i et tett skogsnar med drivhvite graner som en mur på begge sider. Noen få meters rullinger og vi befinner oss i en lysning som foran et Soria Moria slott. Et bygningskompleks, reist efter tidens mest moderne arkitektur, dukker frem av lysflommen. Det er Yvenbråtens pleiehjem. Her var det ”Finsente” lå i henrunden tid. Som her fortalt var det ingen nød med å finne det nu.
Man holdt sig helst innendørs i de komfortable oppvarmede stuer, kaldt som det føltes ved å stikke nesen ut. Men den glimmerhvite blendende januarkveld fristet en ut i det frie.
Sytti år var det i dag siden pleiehjemmets skaper og primus motor, gjennom tretti år, så dagens lys for første gang nede i Glemmen. I dag skulde hun hyldes av sin vidt forgrenede slekt. (Om dette jubileum er det skrevet tidligere i bladet).
En slik natt er så ubeskrivelig vakker, at en uvilkårlig trekkes fra den snakkende menneskesværm, og ut i det fri. Det er et glimmer som av millioner funklende diamanter. Ikke en lyd høres fra den drømmende skog. Å jo, en svak, likesom klingende låt bæres frem på luftdraget fra skogdypet.
Det er revjua, sier en. Straks skimtes de vakre omrids av et par rådyr, som lister sig skjelvende av sted på lange ben, godt skjult i skogkanten. De aner reven og har hørt dens varslende hyl som spår ille.
—Det er noe for dig, sier jeg til Johan Nicolaysen, mannen til den geskjeftige, jubilerende frue. Husker ham fra gamle dage som fullblods skoggangsmann med jaktblod i årene. Dertil var han kjent som en fortrinlig skytter, både på skytterlagenes baner, og fra 2. kompanis skyteøvelser på Øra i 1880 årene. — Nei, det er slutt med de gille dager og netter jeg løp til skogs med børsa på ryggen, sier han noe trist, men med et drømmende uttrykk i blikket. Du kan tro jeg har plaffet ned mange digre tiurer fra sin spillende høide, og tatt mang en århane på kornet, når den var i sitt heteste beilervigør. Det var festlige stunder nattetid, og så få med den gryende dag, for å vende hjem med et godt jaktbytte da solen strødde gull over grantoppene. Å du, å du, sa han rent henført.—-Men lysten kribler vel i
blodet ennu? —-Du kan vite det, svarer han, men hva skal en gjøre, når en gammel er blitt. En du er ikke til strabaser i ødemark og skog. Forresten skulde jeg nok ta tørnen for alderen skyld. Men hørsla klikker litt, og en må ha alle sanser i tipp topp stand, den som jeger skal være.
Nicolaysen går nå i sitt 75. år. Ut på sommeren en gang runder han tallet. Da kan det muligens bli anledning til å snakke litt mer utførlig om hans jegervirksomhet. Nu blir det bare et lite snapshot som intermesso i fruens jubileumsfest.
Johan Nicolaysen kom som 17 års gutt fra Ise til Wiesebruket på Lisleby. Populært kaltes han Isingen. Det samme var tilfelle for hans brødres vedkommende. Far deres var fra Skjeberg og moren fra Varteig. Skogødets enstonige susen sang i deres sinn, og tidlig begynte de å gi akt på det liv som rørte sig i gran- og furutoppene, og i de blinkende skogvann. Johan hadde begynt som veldig jeger ved å plaffe ned villender i Isesjø. Da var han 11 år gammel. Ga sig så straks av med å belure tiur- og århanespill i vårmorgenens bleke demring. Mangen gill rugg danset flaksende ned fra
grenen truffet av hans sikre skudd.
Da han kom til sagbruket på Lisleby, var det ikke mange timers søvn han unte sig i vårnettene. mens arbeidskameratene strakte sine trette lemmer under dynene, streifet Nicolaysen med børsa på ryggen omkring Ura og Stordammen, ja helt bortover mot Veum, og var hjemme igjen til arbeidstid på bruket klokken 6 om morgen. Om han ikke var trett. Kunde vel ikke nekte det, nettopp. Men ut igjen neste natt. Hadde en tiur i sikte. Den hadde
han ikke kommet på skuddhold, men til morran skulde den til pers. Slik gikk det.
Omkring Veum og nordover derfra. Ender var det ikke meget av i trakten rundt Glemmen. Der var jo også bare Stordammen å ty til og her var det sparsomt. Annerledes var det med tilsig av dette eftertraktede jaktprodukt
oppe ved Isesjø, og ved Sætre- og Buertjenna. Her var tilhold av stokkender i tusentall. Ved lyden av et skudd kunne det løfte sig flokker på over hundre i antall og spre sig flaksende ut over vannet. Her oppe i Tune var han kommet til det rene eldorado med storfuglvilt til å begynne med. Jaktfeltet lå like ved stueveggen omtrent. Man hadde ligget med geværet i siktestilling ved det åpne vindu i måneskinnskveldene og voktet på reven som snek sig
om husveggene på lur etter hønsene. Flere av dem fikk banesår på slik en dristig ferd. Århanen spilte i skogkanten rundt hele eiendommen.
Viltet er trukket lengere tilbake i skogen nu, sa Nicolaysen. Det er blitt for megen bebyggelse, flere folk og dermed mer kjøretrafikk og larm, som skremmer det.
Spurt om han hadde vært bort i noen pussige hendelser på sine jaktturer, forteller Nicolaysen, at han en gang skjøt en århane inne i Stordammen. Da han kom til å undersøke den viste det sig at den var skudt på før. Kulen hadde gått tvert gjennem brystpartiet, og det satt en lyngkvist fastgrodd i såret. Om farer og risiko på utfluktene sa han at han var redd flere ganger.
Holdt sig alltid godt dekket for ikke å risikere vådeskudd fra andre jegere. Forsiktig hadde han også vært før han løsnet skudd i halvmørket om morgenen. Men av den grunn gikk han flere ganger glipp av en fin storfugl, han ellers vilde ha skudt.
Som rimelig er var Nicolaysen en aktiv deltager i skytterlagene. Han har vunnet en masse premier og diplomer for sin skyteferdighet. Det var hovedsakelig på Fredrikstads skytebane han vant sine fleste laurbær. Han hadde nemlig liten tid og anledning til å operere på mer fjerne skytterbaner, hvor stevner holdtes. I utøvelsen av sin verneplikttjeneste gjorde han sig særlig bemerket som skarpskytter ved Infanteriets 2. kompanis øvelsesskytning på Øra.
Engang fikk han utlevert 25 patroner skarpladning, og fikk treff på hver eneste en. Så vel kompanichefen, kaptein Larsen, som bataljonschefen, oberst Due, hadde gitt ham sin uforbeholdne kompliment ved denne anledning. Begge sa, at inntil da var dette den beste skyteprestasjon i kompaniets historie.
Men nu har Nicolaysen hengt rifla på veggen, enskjønt han er spill levende ennu, rent fysisk sett. Forsiktighet er imidlertid blitt en dyd for ham. Det mener han ikke blir lagt tilstrekkelig akt på blant flere unge som nu dyrker
jaktsporten. Han mener vådeskuddsulykker som er inntruffet på jaktjaktfeltet i de siste årene kan undgåes ved at der vises tilbørlig forsiktighet i de halvmørke morgentimer da fuglejakten pågår.—-