Speiderborgen ses stolt kneisende på toppen av Strømnesåsen i Øvre Tune, omgitt av furu- og granskog, med utsikt til Glomma og Varteig.
Skrevet av: Kari Hansen / Foto: Privat . Publisert i TuneRuner 67, Julen 2013.
Speiderborgens første navn og funksjon var Skihytta, men i dag er aktivitetene mindre knyttet til skisport. Likevel er det fortsatt jevn aktivitet her, både av speidere, skoleklasser og privatpersoner.
Startet Sarpsborg Skiforening
Men det var selvsagt nettopp skisporten som var årsak til at Skihytta ble bygget. Eldre sarpinger forteller at den aller første som begynte med skiløping som sport, var den gamle buntmakeren Gustaf Olsen, som kom flyttende fra Elverum på 1800-tallet. På denne tida økte interessen veldig for skiløping, og Sarpsborg skiforening ble stiftet 30. mars 1916.
Ønsket om en egen hytte oppstod snart, og høsten 1916 hadde skiforeningen spart sammen 5000 kr, som var en betydelig sum på den tida. Det var noe diskusjon om hvor hytta skulle ligge, men C.S. Davis fikk den plassert på Strømnesåsen, 87 m o.h. Det var Christian Berg, ingeniør på Borregaard og ivrig medlem, som tegnet hytta, og den stod ferdig i januar 1917.
Uheldigvis brant denne ned, og ny hytte ble innviet i 1920. Av gamle fotos ser en at det var mye mindre vegetasjon rundt hytta den gang, det var lett å følge Glomma med øynene fra Skihytta. Det må ha vært mye slit og hardt arbeid å få opp tømmer og plank til hytta. En staselig, stor peis ble murt opp i den største stua.
Hoppbakke
Interessen for skihopp vokste også i skimiljøet. I 1928 ble den første skibakken i Strømnesåsen innviet. Stillaset var 17,5 m høyt, og fundamentene stod ganske langt opp mot hytteveggen. Her ble det holdt mange store skirenn, og en ordentlig dommertribune var en av betingelsene for seriøs bedømming. Flere ganger var det 2 – 3 000 tilskuere til hopprenn. Den gangen var det helt vanlig å kjøre folk på lasteplan, de stod som sild i tønne og ble slik fraktet til tilskuerplassene.
Det ble også arrangert langrenn og utforrenn, og egne renn for jenter. Skiklubbens mål var ikke bare å fremme skisport, men å få vanlige folk ut i naturen til alle årets tider. Det ble anlagt løyper som forbandt området ved Skihytta med løypenettet fra Sarpsborg, fra Nasjonalstua og fra Skytterbanen, omtrent der SOL-hytta ligger nå.
Til Østfoldutstillingen i 1930 ble det laget en flott modell av Skihytta med uthus, bakke og dommertårn. Denne modellen har vært stasjonert på Borgarsyssel museum og på hytta ved slalåmbakken i Kjerringåsen, men er nå bragt til Speiderborgen, der den står i peisestua.
Ruud-brødrene
Bakken ble forbedret i 1937. Liv Brynildsen, nå 90 år, forteller at hennes far, Bjarne Bakke-Olsen, var hoppdommer og selv hadde hoppet mye her. Et høydepunkt i bakkens historie var besøket fra de kjente Ruud-brødrene fra Kongsberg. Gamle fru baker Halvorsen (som selv kom fra Kongsberg) var deres tante, og sammen med sine aktive skisønner fikk hun lokket nevøene til Strømnesbakken.
2. mars 1936 kom alle tre brødrene; Birger, Asbjørn og Sigmund for å delta i hopprennet ved Skihytta. Birger hadde da, under OL i Garmish –Partenkirchen, tatt hoppgull.
Liv Brynildsen forteller at det på skihoppsøndagen dette året var bikkjekaldt, og hopperne ble ikledt Aftenposten under yttertøyet både for og bak. Bakkerekorden på 42.5 m (noen kilder oppgir 45 m) innehas fortsatt av Birger Ruud, og ble satt denne søndagen.
Forpakterbolig
De første årene av Skihyttas historie var det svært praktisk at en familie valgte å bosette seg der for å ta ansvar for salg og drift. Den lille leiligheten i 2. etasje var stue og soverom, og kjøkkenet i 1. etasje var både leietakernes private kjøkken og Skihytta sitt. Også flere familier har bodd her: Leif Bøe, som nå bor i Tunevannveien, bodde her med sin familie fra 1937 til 1942. Foreldrene hans, Ingrid og Bjørn Bøe, var vaktmestere og betjente hytta i helger og ellers i uka når det kom folk, helst i skisesongen.
Leif Bøe vokste opp på Speiderborgen og var 3 år da familien flyttet derfra. Han ble alles yndling der oppe. Det var stor trafikk på Skihytta, sommer som vinter, både i helgene og i uka. Mange kom og spilte kort og kjøpte brus, kaffe og vafler. Medlemmene i Skiklubben pratet og lekte med den lille gutten, og han forstod tidlig at hoppsport var noe veldig stort og gjevt. De voksne snakket om alle de gode hopperne i Skiklubben og om Ruudbrødrene. Han ble besatt av skihopp. Foreldrene har fortalt at han stod på en taburett på kjøkkenet og hoppet, han VAR Leiv Gudim, en av Skiklubbens aller dyktigste skihoppere.
Da Leif Bøe fylte 2 år, fikk han et par ekte Splitkeinski, 80 cm lange, som gave fra Sarpsborg Skiklubb. Disse skiene lærte han selv å stå med, og hans bror, datter, søskenbarn og barnebarn har senere hatt disse skiene som sitt første skipar. De flotte Splitkeinskiene, med kalosjebindinger med rem over, står nå i kryss på hytteveggen hos Leif Bøe på Buvassbrenna i Hallingdal.
Tilfluktssted
Under krigsutbruddet i aprildagene 1940 rømte innbyggerne i Sarpsborg og på Lande ut på landet, de trodde at byen ville bli bombet, og at det var farlig å oppholde seg i tettbebyggelsen.
Slik kom det masse folk til Skihytta disse dagene. De sov på golvet i peisestua, og familien Bøe måtte dele med dem det de hadde av mat. Blant dem som kom, var gamle bilsakkyndig Thorsen og Knut Winter som drev sportsforretning i Sarpsborg, med sine familier.
Det var stor trafikk på Skihytta i disse årene. Noen ganger kom søsteren til Leifs mor og hjalp til hele søndagen. Det kom lastebillass med brus, og den gang var det glassflasker og trekasser, så det var tunge løft opp alle trappene. Leifs far, Bjørn, bar kassene opp. Til så mange vafler trengtes mye mel, og det ble levert i 50 kilos sekker. Egg og mel fikk de tak i på gårdene i nærheten.
Drøy skitur
Familien Bøe flyttet fra Skihytta i 1942, men Leif hadde senere også et godt forhold til stedet. Han forteller om en episode på vinteren da han var 7-8 år. Han og en kamerat lekte ute på ski en søndag formiddag og bestemte seg for å gå til Skihytta, uten å gi beskjed til voksne. Det var langt for to smågutter, og selv om de hadde vært innom hos kjente på Holen, hadde ingen der telefon og kunne varsle. Det ble stupmørkt, men de greide å ta seg fram i «rødløypa» og kom hjem sent på kvelden. Det var stor oppstandelse. Da Leifs tante skulle skrive i minneboka hans, laget hun et dikt:
En dag i vinter gikk Leif på ski
Langt av sted ifra mora si
Sent på kvelden hjem han kom
Magen var da ganske tom
Før du slik på langtur drar
Må du spørre mor og far
Folksomt
Etter at familien Bøe flyttet fra skihytta i 1942, tok familien Forsberg over, deretter familien Finstad fra 1960 til 1964.
Bjørn Finstad, yngste sønn, forteller at de var en familie på seks som bodde her. Ovarennet var revet da de kom dit, men Bjørn, brødrene hans og guttene fra gårdene i nærheten bygde hopp og kunne hoppe opp til 20 – 30 m i bakken. Helgene om vinteren husker han som særlig trivelige. Det vrimlet av folk, og barna hjalp til med å levere vafler, hente ved og stå ved disk, og de hjalp til med å bære opp brus, ved å ta så mange brusflasker i skolesekken som han orket å løfte.
Skiklubbmedlemmer og andre stod gjerne tidlig opp på søndagene og gikk opp løypene, slik at det var lett og morsomt å gå for dem som kom etterpå. Det var både gul, blå og rød løype.
Overdragelse
Fra 1961 gikk Sarpsborg skiklubb inn i SIL, og tok med seg Skihytta inn i foreningen. I denne tida ble hytta utleid til lag og foreninger, og mange nå godt voksne husker mang en hyggelig fest og en snublete tur nedover trappene da festen var slutt.
Imidlertid ble det vanskelig å få driften av hytta til å gå med overskudd. Sportshallen nærmere sentrum hadde også åpent i helgene, og flere gikk dit. Kanskje var det fjernsynets inntreden i folks hverdagsliv som gjorde at færre hadde tid til å gå helt til Skihytta. Interessen for skihopp dabbet kraftig av på denne tida, bakken hadde forfalt, vintrene var dårlige for skisport i Østfold, og hytta krevde både tid og penger til vedlikehold og drift. Den ble da vedtatt gitt til St.Georgsgildene og kontaktutvalget for Speiderne i Sarpsborg i 1965. Det ble dannet en stiftelse, St.Georgsstiftelsen, som stod som eier av Speiderborgen og Speiderhuset i Enggata ved Kulåsparken.
Oppgradering
Etter hvert fikk flere av speidergruppene sine egne speiderhytter, og det ble vanskeligere å få dekket behovet for utleie og dugnad. Gildemedlemmene var blitt gamle, mange var gått bort, og gildene ble nedlagt. Speiderlederne i Sarpsborg stod igjen med ansvaret for hytta. I 2006 ble Speiderhuset i Enggata solgt, og pengene muliggjorde stor oppgradering av Speiderborgen. Ny pipe ble murt opp i peisestua, og det råtne taket ble utbedret. Nye peisovner ble satt på plass både i Gildestua og i den store peisestua. Utedo var «ute», og nytt påbygg med to biovac-toaletter, nye gulv i kjøkken og sovesal, nye vinduer, samt ny kjøkkeninnredning og nytt inngangsparti, gjorde hytta igjen attraktiv som utleiehytte.
De siste årene har speidergrupper fra Østlandet vært leietakere, men private, skoleklasser og andre lag og foreninger har også leid hytta.
Speiderborgen, byens gamle skihytte er dermed fortsatt et flott forsamlings- og overnattingssted med en rik forhistorie, tilgjengelig for alle.
Kilder:
Axel Coldevin: Sarpsborg gjennom 100 år
Erling Bakken (red): Sarpsborgidretten gjennom 100 år
Sarpsborg Arbeiderblad, mars 1936
Jan Erik Sandersen, Per Hill Jensen, Arne Lervik, Eva Berg, Grete Trondsen, Leif Bøe, Bjørn Finstad