Margit og Gudbrand Sætre var min onkel og tante på Sætre gård i Øvre Tune, som min søster Grethe og jeg flyttet til under krigen, da det var lite mat hos dem som ikke hadde gård og dyr.
Skrevet av: Mary Johansen. Publisert i TuneRuner 63, høsten 2011.
Tante Margit var egentlig ei tøff dame, og hun var slett ikke skvetten av seg. Men en kveld i slutten av januar i 1945 – den siste krigsvinteren – gikk hun i gebursdagslag til Dalen ved Kjerringåsen.
Kjerringåsen var ikke så langt unna, men den gang var det verken skisenter eller stort annet der. Det var bare sorte skogen. Hun hadde riktignok med seg ei lykt med stearinlys som egentlig var ei vognlykt og som lyste opp ganske bra.
Da hun var på hjemvei ved ettiden om natta, hadde det kommet nysnø. Vanligvis var ikke tante Margit redd for å gå alene, så hun travet av gårde på veien hjem mot Sætre. Det er vel ikke riktig å kalle det en vei det hun gikk på heller, for det var nok ikke mer enn en sti der den gangen.
Da hun hadde gått et godt stykke nedover i skogen, fikk hun plutselig se dype spor i snøen etter store støvler, som helt sikkert tilhørte en mannsperson. Sporene viste tydelig at den som hadde krysset stien nettopp hadde vært der. Hun brukte lykta hun bar på og lyste opp sporene – det var ikke noe snø nede i sporene og snøa gjorde det jo fortsatt.
Da ble hun forferdelig redd og var helt sikker på at noen sto bak et tre og så på henne. Hun var så redd at hun nesten ikke klarte å flytte bena, men hjem kom hun seg da til slutt.
Da hun endelig var fremme, fortalte hun at hun hadde vært sikker på at hun skulle bli skutt eller i alle fall tatt av dage der oppe i skogen. Det var nesten umulig for henne å få kledd av seg og gått til sengs den natta, og noe særlig søvn ble det nok heller ikke.
Siden hendte det aldri at tante Margit torde å gå samme veien alene mer når det var mørkt, selv om hun visste at den gangen under krigen var det mange som gjemte seg i skogen og som ikke tålte dagens lys. Antagelig var nok mannen med støvlene like redd som henne der han kanskje sto bak et tre.