Isak Johnsen har laget en sang om bl.a. Visterflo: ”Der hvor Glomma favner barnet Visterflo der hvor bølgen leker under Rolvsøy bro der hvor heggen blomstrer, Bekkestua lå ingen plass på jorden himlen var så blå”. Isak har her skildret den glade virkelighet, men bak denne artikkel aner man en annen: den harde med blodslit, med træler i hand, blåfrossen nesetipp og verkende rygg.
Skrevet av Einar Bjørnland. Publisert i TuneRuner 52, våren 2006.
Som navnet sier er Visterflo en flo som også står i forbindelse med havet hvor flo og fjære preger vannspeilet. Forbindelsen med havet har sikret Visterflo visse forutsetninger, der den er en port ut mot Nordsjølandene og Europa.
Den gir samtidig havfiskerne rettigheter bl.a. til ålefiske. Visterflo er ca. trekvart mil lang og strekker seg fra Kilen til Rolvsøysund. Den største dybden er syv meter mellom Eidet og Høddal.
Utenfor Moa er floden grunn, og denne grunne har vært begrensning for skipstrafikken i århundrer. I fløtningsperioden har jevnlig mudring sikret skipstrafikken.
I gamle dager da for eksempel svenskene angrep her i august 1814, ble Rolvsøysund benevnt Rostadsund. Rostad var et sted man rodde til – et rosted eller en ro stad. I de dager var vann og hav reisemåten. Vann bandt menneskene sammen, for seil og årer var transportmidler som var apostlenes hester langt overlegne.
I de berømte visitasreiser som biskop Jens Nilssøn nedtegnet i 1594, står det å lese: at da bispefølget sto ved Isebro og skulle til Tune kirke, valgte de vannveien og ikke kongeveien. Man rodde til et sted ved Moa og tok bena fatt frem til kirken.
Kommunikasjonsmessig bandt Visterflo Tune og Rolvsøy sammen til en kommune. Dette varte så lenge båt var reisemåten. Da bil og tog innskrenket forbindelsen til opptrukne veier og to broer, ble det naturlig med nye kommunesentra.
Farkoster på Visterflo
I det følgende skal kort og summarisk beskrives de båttyper som har vært kjent brukt på Visterflo som ledd i næring og produksjon. Temaet er enormt, og fremstillingen her er kun ment som stikkord for et nærmere studie.
Til tross for stort flateinnhold gir Visterflo kun begrensede manøvreringsmuligheter for båttrafikk . Dette har sin årsak i grunner flere steder og langgrunt langs land. Dertil er Visterflo omtrent stillestående vann som gjør seiling vanskelig.
Tuneskipet var konstruert for dette vannet, og det var derfor et temmelig grundtgående fartøy som lå lavt på vannet. Av den grunn mener noen, at det til tross for et solid masteanlegg var lite egnet for havseilas. Derimot var det
velegnet i Nedre Glommavassdraget. Ellers kunne Visterflo være en arena for marinefartøy med to utganger mot havet – slik som reven har det!
Gjennom århundrer var Visterflo en transportetappe for produkter fra industri høyere oppe i Glomma. Endestasjonen var området ytterst i Glommas vestre løp – Nesøya og Nes på Glommas vestre bredd og tomtene mot Greåkerlandet. Grunneierne til dette store opplastområdet var de samme, som var eiere av sagbrukene og virksomhetene langs
Glomma. Utenfor de velregulerte stabler av produkter lå seilskipene og ventet på last med kurs mot kysten og Nordsjølandene. Etter ca. 1860 måtte de fire seilene og fra sine opplag skue mot dampskipene som spydde røyk mot himmelen.
Over Visterflo ble det fraktet stort sett følgende:
- Sagbruksprodukter, bord og plank fra Solibruket
- Trelast fra Brekke og Snekkenes bruk (se TR nr. 48)
- Varer fra stenhoggerier ved Visterlandet og Høddal
- Tømmer fra Eidet fra 1908
Fartøyene som fraktet disse varene kan deles inn i tre grupper:
- Ro prammer fra 1600 tallet frem til ca. 1870
- Dampskip som slepte prammer fra ca. 1870 til 1920 åra
- Slepebåter fra 1908 til slutten av 1970 åra
Artikkelforfatteren vet ikke stort mer om ro prammen, enn at det var et nærmest umenneskelig slit å manøvrere dem. En kan lure på om det er pramroeren som er besunget i: ”Handi hans far min var sliti og hård”. Prammen var en flatbunnet klinknaglet båt med høy forstavn. I boka om Sanne og Soli Brug omtaler Lauriz Opstad roprammen. To og to mann rodde den fra Soli til Greåker to turer pr. dag. Det kunne godt være 1 000 bord i prammen. Årene var utrolige 17 alen lange* og uthulte i bladet. For å holde lasten unna måtte de ro i all slags vær. En armada av roprammer fra Eidet og Soli krysset Visterflo. Hele 66 000 bord ble rodd fra Eidet på ett år i følge Rakkestad bygdebok.
* I følge Lauritz Opstads bok ” Sanne og Soli” er 1 alen = ca. 62,75 cm.
Herved lanseres følgende idè:” Er det ikke snart på tide å reise en bauta over pramroeren, som var en slitets adelsmann som bygde landet og knyttet dalførene til verden utenfor.
I 1868 kjøpte Soli Brug dampskipet Solie, og pramroeren la inn årene. Noen år etter ble det innkjøpt nok en dampbåt som ble hetende Sanne. Disse båtene slepte andre prammer også kalt lektere på rekke og rad fullastet med
høvellast til opplagstomtene ytterst i Glommas vestre løp. Det værste slitet med transporten over Visterflo var over, men rent teknisk hadde båtene periodevis vansker med grunt vann i Aagaardselva.
Slepebåtene som årlig dro millioner av tømmerstokker fra tømmertunnelen fikk en ny utfordring med broene på Rolvsøysund. Noen slepebåter bl.a. ”Hauge” var bygd med en anordning som la ned skorstenen ved passering
under broene.
Etter 1908 da tømmertunnelen i Eidet var ferdig bygd og i full drift, var dampbåten Tofte en av mange slepebåter som slepte tømmeret i Visterflo og ned til Neslandet.
Tofte var meget stor og som navnet forteller, slepte den også tømmeret videre ut Glomma og krysset Oslofjorden på veg til Tofte i Hurum med sine slep.
Fellesfløtningen gjorde Visterflo til en gigantisk opplagsplass for tømmermoser. Disse ble forankret i moldbakpæler rundt hele floa fra Kilen til Moa på begge sider av fjorden.
Fellesfløtningen leverte tømmeret med sine egne båter til de to nærmeste store kundene som var Greåker Cellulose og Torp Bruk. Til de øvrige fabrikkene slepte Fløtningen mosene til Neslandet.
Her i elvegapet var det reist en vakt- og ekspedisjonshytte på pæler. Ved stri strøm var det et C moment å forankre tømmerslepet som inneholdt titusener av stokker. Slepet måtte nemlig svinge rundt 180 grader og manøvreres opp igjen mot strømmen. Et stort ansvar lå på dekksgutten som måtte la en tykk trosse løpe mellom to pullere og langsomt få kontroll med det svingende slepet. Forankring ble sikret til molbakkpælene.
Besetningen på slepebåtene var fast tre mann – skipper, maskinist og dekksgutt, men ved sleping var to fløtere knyttet til båten i sin lensebåt.
Deres jobb var å klargjøre såkalt ”renne” mosene, slik at man fikk de rette merkene ut til slepebåtene fra Paulsens rederi. Disse tyngre slepebåtene førte slepet langs kysten og over fjorden. I tillegg hadde slepebåtene jobben med
å ordne i tømmerlagrene rundt Visterflos bredder.
”Rottenikken”
I slutten av krigen ble bortsleping av moser ved utløpet av renna for en stor del overtatt av ”Rottenikken”. Navnet var en hedersbetegnelse i de dager blant gode nordmenn. Rottenikken selv, herr Knudsen, var en råsterk skogsgangsmann som terget myndighetene opp i fjellheimen. Han drev illegal virksomhet på flere måter.
Myndighetene mislyktes lenge i å fange ham, og mange av ”Gutta på skauen” identifiserte seg med hans lure knep og selvstendighet. På samme måten var båten ”Rottenikken” ikke til å stoppe i mylderet av moser. Den ordnet opp. Båten som var en varpebåt på seks meter og som hadde skaffet seg et feste foran. Gjerne i noen moldbakkpæler og vinsjet tømmeret etter seg.
Etter en omflakkende slitsom rundtur er ”Rottenikken” nå tilbake i Eidet, og den kan besiktiges på Lensemuseet.
Av slepebåtenes oppdrag glemte jeg visst å fortelle at en av dem på lørdagene gjerne hadde et opprag til Selbak for jernhandel osv. Da fant man det passende å seile litt lenger ned til Fredrikstad. – Noe måtte man jo unne seg ved ukeslutt, og da kunne man i særlig grad oppleve stemninger som Isak Johnsen så fint beskriver i sin sang!
