Høstens ettermiddagstur hadde egentlig Borgarsyssel museum som mål. Imidlertid dukket det uventet opp et annet og mer spennende reisemål: båtgraven på Bjørnstad.
Skrevet av Odd Haugli. Publisert i TuneRuner 53, høsten 2006.
Det har seg slik at en gjeng arkeologer har gravd for harde livet for å avdekke flest mulig fornminner før alt blir lagt under asfalt på den nye firefelts europavei. Som kjent har det vært bosetting langs hele raet i uminnelige tider, og graver og spor etter hus er nærmest dagligdags for arkeologene som arbeider på feltet. Men at det skulle bli avdekket en båtgrav her, var det ingen som hadde ventet. Derfor foretok Aslaug Barfelt en «kuvending» og kontaktet lederen for utgravingene, Christian Rødsrud. Kunne historielaget komme og ta en titt? Rødsrud var positiv og skulle selv ta imot oss og gi oss et innblikk i funnene på Bjørnstad.
Foto: Erling Bakken
Onsdag 13. September møtte 15 medlemmer av historielaget opp på øvre parkeringsplass og dro i egne biler til Bjørnstad bedehus hvor det skulle parkeres. Her delte Svein Barfelt ut kledelige hvite hjelmer til samtlige, for i følge regler satt av Statens Vegvesen, måtte alle som skulle oppholde seg eller arbeide i nærheten av sterkt trafikkert vei, være utstyrt med hjelm og gule vester. Hjelmene hadde Svein lånt på Borregaard, og vestene kom Rødsrud med.
Så her sto vi da i spent forventning om hva vi skulle få se. Christian Rødsrud viste seg å være en ung, svært hyggelig mann fra Universitetet i Oslo, som hadde satt av ettermiddagen for å veilede oss i historielaget.
Først fikk vi vite hvordan man gikk fram for å avdekke fornminnene, først med gravemaskin som fikk vekk matjorda og avdekket grunnen slik som den var den gang våre forfedre levde her, så det møysommelige arbeidet med kost og skje for å ta hemmelighetene fram i lyset. Mørke flekker i grunnen markert med spiker viste at under her var det muligheter. Han fortale oss om kvinnegraver og mannsgraver, om fotgraver og gravfunn. Sigd og spinnehjul var vanlig. Sigder var vanlige funn både i manns- og kvinnegraver, men spinnehjul selvfølgelig bare hørte hjemme i kvinnegraver. Her sto vi overfor en mann som kunne sitt fag, med begge beina på jorda
Og lydhør for spørsmål og innspill. Han geleidet oss mellom spikrene og fram til det egentlige målet for ekskursjonen: båtgraven. Graven var dekket med en presenning, og vi gjorde store øyne da graven ble avdekket.
Riktignok var bare halve båten gravd fram, men vi skimtet overflatekonturen av akterenden. Rødsrud fortalte at funnet var ganske sensasjonelt da det er svært få båtgraver som er funnet i Østfold.
Den siste ble oppdaget på Storedal i Skjeberg i 1913. I Vestfold, derimot, er det funnet mange båtgraver. Av båten i graven var det ikke noe igjen da den var blitt begravd i sandjord, og sandjord er ikke noe særlig bra konserveringsmiddel verken for tre eller jern. Naglene besto nå bare av rust, for alt jern var korrodert, men formen bestod. Ut fra naglenes plassering i jordsmonnet er det en relativt enkel sak å rekonstruere båten. Båten ligger nord – sydvendt. Visstnok typisk for den slags graver.
Lengden på «båten» er 6,60 m. og bredden 1,45. Det som slår oss er at lensebåten på Eidet lensemuseum har de samme målene som denne – både lengde, bredde og høyde. Her har vi altså med en båt å gjøre som er temmelig lik vår tids lensebåter. Formen har altså vært den samme på slike lettbåter fra vikingtiden fram til vår tid. Det er nettopp vikingtiden vi er inne i nå. Gravfeltet vi befinner oss på er fra vikingtiden, både båtgraven og de andre gravene som er gravd ut.
Foto: E 18- prosjektet, Kulturhistorisk museum
Dette var en stor opplevelse for oss alle. Å være til stede ved en slik historisk begivenhet som avdekking av en båtgrav er ikke alle forunt. Og slik god veiledning av en dyktig fagmann var alle svært fornøyde med. Som et synlig bevis for dette overrakte Aslaug Barfelt ham Tune Historielags asjett og krus med en blomst oppi.