Dannelseshistorien for den del av Sarpsborg kommune som idag utgjør tidligere Tune kommune.
Litteraturhenvisninger ved det enkelte avsnitt. Der det ikke står henvisning, er stoffet hentet fra Tunebøkene, skrevet av Sven G. Eliassen.
Skrevet av Ola L. Pedersen. Publisert i TuneRuner 35, oktober 1997.
Dannelseshistorie:
For inntil ca. 13.000 år siden var hele landet dekket av en mektig innlandsis.
For vel 10.000 år siden begynte isen å gå tilbake, dvs. avsmeltingen var større enn nedisingen. Landet var da presset ned under vekten av de store ismassene, og havnivået i ytre Østfold ca. 200 m høyere enn i dag. Dette betyr at nesten hele kommunens areal lå under havets nivå da isen smeltet. Nettopp dette har vært avgjørende for den jordartsfordelingen en finner i Tune.
Breisens bevegelser slipte opp berggrunnen, og mye av det finere materialet som ble slitt løs på denne måten, ble ført ut i havet av smeltevannet og avsatt der. På grunn av vekslende klimaforhold var ikke isens avsmelting jevn. Klimaforandring førte til at isfronten stoppet opp eller gjorde et framstøt og skjøv tidligere avsatt materiale/løsmasser foran seg som endemorene.
En slik endemorene etter et framstøt er det Raet representerer. Her har isen skjøvet opp en voll av leire, sand, stein og blokker og bl.a. demmet opp Glomma slik at man har fått Vestvannet og Tunevannet.
Raet kan følges fra Jeløya over Sarpsborg og Halden og videre inn i Sverige, og tilsvarende Svelvikmorenen på den andre siden av Oslofjorden.
Dette store Raet passerer Tune i øst-vestlig retning fra Solli over Melby til Valaskjold.
I Raet finnes store sandforekomster. På begge sider av E-6 er det anlagt flere grustak av betydelig størrelse og med fin korngradering.
Jordsmonnet på begge sider av Raet er av meget god kvalitet. Det er her de eldste kulturlag ligger, og jorden er å både lett og næringsrik.
Dr. philos, Erling Johansen har tegnet dette bilde av raet:
«Fruktbar jord, voksterlig skog, store sandforekomster og friskt og godt vann, muligheter for infiltrasjon, historiske forekomster av geologisk, arkeologisk og botanisk interesse – alt dette er stikkord som kan brukes for å gi en samlet karakteristikk av raet.»
Ved planleggingen av de ubebygde områdene på Raet må en først og fremst ta hensyn til de enorme verdier i sand- og grusforekomster som enda ikke er utnyttet. Dessuten utgjør Raet et markant trekk i landskapsbildet, som bør taes hensyn til.
Dr philos. Erling Johansen har gitt denne beskrivelsen av Tunes eldste historie i boken «Sarpsborg før 1839»:
«Ethvert sted har sin saga. Det som skiller dem fra hverandre, går som regel tilbake på de lokale vilkår. Det gjelder i høy grad også for Sarpsborg-distriktet, for det er å få strøk hvor de naturgitte betingelser har vært så bestemmende for utviklingen. Med Sarpsborg-distriktet mener vi her det området som inngår i våre geologiske fargekart (ikke i TuneRuner). Det omfatter Sarpsborg, den sentrale delen av Tune, den nordre delen av Borge, den vestre delen av Skjeberg og en liten snipp av Rolvsøy og Varteig. Det er dette som er rammen om vår undersøkelse.
Men hvorfor akkurat geologiske kart? Jo, fordi de nettopp viser oss de naturlige betingelser som finnes for bosetning i dette området. Det er det som er vår ledetråd. La oss derfor først se litt på landskapet. Dets struktur, form og historie er nøkkelen til oldtiden og nåtiden – og også fremtiden.»
Erling Johansen sier videre:
«Da Landeberga dukket opp av sjøen under landhevingen for ca. 7000 år siden så dette området ganske annerledes ut enn det gjør idag. Der vi nå finner turstier og veier, lå det dengang sund og sjøleder. Det var riktig et landskap etter jegerens ønsker. Her var god plass for han og hans båt. Bonden derimot har aldri likt seg inne i de smale sprekkdannelsene. Det ble for trangt og for lite jord. Der hvor man ikke hadde andre steder å gå, ble imidlertid også han boende mellom åsene. Vi behøver ikke dra så langt avsted for å konstatere det. Ved Sarpsborg var det andre muligheter. Her var det nok av annen jord å rydde: Raet og lerslettene.
Dette raet går over Lande, Grålum, Bjørnstad, Gml. Kongevei og Solli: