Astrid Agnalt, Svinndal, født 1898, husker flere gamle legeråd, som den gamle kona, Berte i Tune, hadde lært henne.
Berte fortalte meg om min oldemors legeurter som de brukte så meget av før. Jeg slukte alt hun sa. Hun fortalte meg om sennepsblader og belger som var så godt for treg mage. Så var det nøkleblomst og hyll som var godt for krim – det er brystsyke og forkjølelse. Man skulle helst plukke dem før duggen ble borte om morgenen.
Publisert i TuneRuner 12,september 1986.
De store blå bjellene var gode for hjertet, og de gule blomstene skulle være så bra for gulsott. Røllik var bra til te, og for den som var «uttafor», med svake nerver, var det noe som het malva. Salvie var bra for magevondt. Peppermynte fant vi i potetåkeren, men mainøkler og hvite malva fant vi i bakkeskråninger, og hestehov fant vi der jorden var leirholdig.
Berte fortalte meg at de vakre blå liljene i haven var sterkt giftige, men når de var avblomstret, tok de opp røttene og hengte dem på loftet ett år. Deretter karvet de røttene opp i fingerslengder og fylte dem på flasker eller krukker, helte brennevin på og lot dette stå enda ett år. Denne medisinen ble brukt mot leddgikt.
På den nordre vegg av huset gikk mennene og lot vannet. Der grodde det en gul rar sopp, og da jeg spurte Berte hva det var for noe, svarte hun at det var for magen, men at den var så sterk at ingen torde bruke den uten at en var «ille» sjuk. For forstoppelse hendte det at de svelget hagl. Det måtte vel være fælt!
Etter at de fikk jernovner, slo de igjen vinduene så det ble en forferdelig stank, og tuberkulosen trivdes. De gamle ble syke og satt rundt skorsteinen og frøs. Noen ble friske igjen ved å koke tjære og ånde inn dampen. Men da jeg kom til Tune, så jeg mange eldre som gikk med stygge arr på halsen. Da jeg spurte hva det var, ble det svart at ingen visste, men det var så mange som hadde det. Jeg la merke til at det i enkelte slekter gikk i arv. Når noen av dem giftet seg, brakte disse syken med seg i det nye ekteskapet. Kom noen friske inn i et besmittet hus, så var det ikke lenge før barn ble smittet.
De to verste hus jeg visste om, er revet nå, og det var i Tune. Barna fikk sår og byller. Noen ble bra, mens andre døde.
Men det var flere sykdommer som var arvelige, sinnssykdom og tjuerisjuke var veldig arvelig gjennom flere slekter. Det var mange tilfeller som var helt skremmende.
Det var en plante som interesserte meg veldig. Den het vaid. Den hadde store, brede blad og var så fin til farging. Tante fortalte at når bestemor, min oldemor, levde, måtte de farge ull som de skulle spinne og veve av. Særlig gjaldt det å få fin farge på ullen. De samlet urin i store kar, og opp i dette la de så mye vaid-blader som mulig, og der lå det til det begynte å gjære. Da det hadde gjæret lenge nok, krystet de det i boller, la det på låven på hyller og tørket det. Da det var gjennomtørt, knuste de det til pulver og farget ullen med det. Den fikk en vakker blå farge og en ubeskrivelig lukt. Derfor var det også så mange som besvimte i kirken, eller der det var gjestebud.
Astrid Agnalt husker at de brukte likhetsmagi mot gulsott .
Mine to yngste søsken fikk gulsott, og alt dreide seg om det. Det ble like, mot likt sjuke. Det ble sendt bud på en «troll-kæll». Han kom, og mor fikk råd. Hun skulle kjøpe en halv flaske konjakk og et fedd gul silke. Silken skulle klippes fint opp og blandes med konjakk, ristes godt, og det skulle barna ha en spiseskje av om dagen. De skulle så bades en torsdagskveld ved fullmåne i nord-rennendes vann. Det kom «Begbykællen» med i et rustent 6-litersspann.
Luseplagen kunne også kureres ved hjelp av lusehette.
Ei jente måtte danse «lusehetta». Det hadde jeg aldri hørt om, men så fortalte onkel: «Å, det er lenge sia det, ho har det bra ho. Nå er ho gift med en riking opp i en av bøgdene. Du får kanskje se ho te sommeren.» Men jeg ga meg ikke, og han måtte fortelle videre: «Det var sånn i den tia at det var mye lus, og de greide ikke å holde seg rene. Når lusa herjet som verst og vedkommende kledde seg, ble det sår og i de sårene la lusa egg. Det ble forferdelig. Så smurte de hodet inn med varm tjære. Deretter måtte jenta klyve opp på en krakk, og så bandt de håret hennes fast i en krok i taket. Så dro de unna krakken så jenta falt ned, og hele hennes hode-skalp ble flekket av. Spør om det var fælt!»
Men dette hadde visstnok bedret seg igjen, og siden brukte de å vaske seg i vannet etter myr (maur), vannet som de fikk når de tok maur fra maurtua og kokte. Det vannet vasket de tøy i. Når soldatene var i krigen og det ble for mye lus, tok de av seg skjorta og jakka og bredde over maurtua, og rene ble de.
Fra «I manns minne» Vestfold og Østfold Det norske Samlaget