Som et resultat av at bosetningen sprer seg utover fra byene, blir små løkker og skogholt borte. Vi har fått asfalterte veier og parkeringsplasser isteden.
Skrevet av Knut Fjellberg. Publisert i TuneRuner 37, oktober 1998.
Der de naturlige lekearealer blir borte, har man forsøkt å skape kunstige lekemuligheter for de yngste ved å skaffe dem moderne og finurlige apparater og innretninger. Disse blir plassert på små og trange plasser. Bare der skal barna leke, og mer og mer ser vi også hvordan de voksne griper inn i de yngres fritid og organiserer den. Hvor blir de yngres egen kreativitet og utfoldelse av?
Vi som nå er blitt eldre og ser tilbake på våre oppvekstår, kan vanskelig begripe hvordan de som vokser opp i dag, kan trives og utvikle seg i det moderne og teknifiserte oppvekstmiljø. Som jeg sitter her, tar jeg fram et av mine egne minner fra guttedagene og drømmer meg tilbake til den tiden da alt syntes så mye enklere.
Foto: Widerøe.
Øya var den gang delt i to partier eller lag og ble kalt «nedafor» og «ovafor». På originalt øyaspråk ble sistnevnte også kalt «oppafor». Grensa gikk omtrent der hvor det gamle bedehuset lå. Min bror og jeg ble automatisk «ovaforgutter» da vi bodde et stykke nord for bedehuset. Ovaforguttene hadde Trindborg som hjemmebane, og når «nedafor» hadde hjemmekamp , ble den spilt på Klåbakken. Der ligger nå barneskolen på Øya. Klåbakken hellet ned mot ei evje, og når en av guttene hadde «mæla» ballen høyt over mål, havnet den i elva. Det kunne bli noen hvilepauser hver gang ballen måtte hentes tilbake, men det hørte liksom med til kampen.
Trindborg var i våre øyne en skikkelig fotballbane, men den var i grunnen bare en løkke. For en glede og nytte vi hadde av den løkka!
Så var det fram med sykkelpumpa, og saken ble ordnet. Men andre var slett ikke enige og utbrøt: «Den er for hard -slipp ut litt luft». Omsider kom vi da til enighet, og kampen kunne begynne. Det var om å gjøre å være godt skodd. En situasjon husker jeg særlig godt. En av guttene ropte under kampens hete da han fikk øye på en av støttespillerne som kom for sent:»Nå kommer´n Jan guttær»!
En annen ropte da:
«Trebønnær»!
Når målene hadde trillet inn slik at de ble riktig mange, og det hele tok til å likne på håndballsifre, ble differansen regnet ut og de store tallene ble erstattet med mindre. 14-12 ble til 2-0 osv. På Klåbakken oppstod det ufrivillige pauser ved at ballen havnet i elva, men her på Trindborg oppstod en pause i ny og ne ved at ballen punkterte på noen av piggene på gjerdet. Altså en skikkelig dødballsituasjon i ordets rette betydning!
Da kampene var slutt, ruslet vi i flokk ned til elva og tok et deilig og forfriskende bad og hadde det gøy på gutters vis.
Løkka på Trindborg vil nok aldri bli glemt av oss som brukte den. Der utviklet det seg også gode talenter. Noen av guttene ble elitelagsspillere, og en ble Norgesmester.