Først en presisering av navnet Tuning. I gamle dager ble folk fra Tune omtalt som Tuninger, lyden u ble uttalt som o. Brun saus ble uttalt bron sos, og den var god!
(Tuneser kom i bruk et tiår etter krigen. Muligens i forbindelse med at landet Tunis kom i massemedia.)
Skrevet av Einar Bjørnland. Publisert i TuneRuner 53, høsten 2006.
En dekkende karakteristikk av den gamle tuning lar seg ikke gjøre med noen få adjektiver. Vi får kanskje si som Peer Gynt:» Jeg vil ei granske hjerter eller nyrer. Det er et verv for støv, men for dets styrer. Men fri og frelst det håp jeg taler ut – Den mann står ei som krøpling for sin Gud.»
I vårt amatørforsøk på å besvare spørsmålet i overskriften skal vi referere et par episoder fra virkeligheten. Ved konflikter i arbeidsmiljø blir et menneskes egenskaper lettere avslørt.
Episode 1.
Under Lindemannfamiliens tid på Holleby opplevde de ansatte vekslende kår, En gang var det rent ille. Det var nød i de små stuer, og de store barneflokker levde mest på sirup og havregrøt. Da mente noen at noe måtte gjøres.
De mest initiativrike besluttet å snakke med Lindeman. De møtte opp hos ham med lua under armen i vadmelsbuksa.
I samlet flokk fremstilte de sin nød, og fremsatte sine krav, og de var mange. Lindemann lyttet med stigende oppmerksomhet på dem. Da de var ferdig med sin klageliste tok Lindemann ordet og fortalte dem at hvis han skulle imøtekomme deres krav ville Holleby bli veldig svekket.
Godset ville ikke tåle flere utgifter sa han. Da de stakkars fedre fikk høre at Holleby kunne bli skadelidende bedyret de at noe sånt ville de ikke være med på.
De strøk tomhendte på dør. Så vidt vites la de ingen planer om nye forhandlinger. Utenforstående kan jo undre seg over at de ikke tok opp spørsmålet om Hollebys enorme rikdommer i kunst og eiendommer over skog og vann.
Å forandre samfunnet: svekke bedriften, destabilisere gjeldende ordninger var ikke i dette folkets interesse. Lojalitet og lydighet sto sentralt .
Episode 2.
Storstreiken i 1926. Dette var en arbeidskonflikt og sannsynligvis den verste i vårt distrikt noensinne. Det var krakk og bankkrise, pengemangel og matmangel. Fattigkassa kunne tilby kun skummet melk til barna.
Fredrikstad Tømmerdireksjon vedtok 15 % lønnsreduksjon og avkorting av ferien. Den påfølgende storstreiken ble vedtatt fra sentralt hold og gjort gjeldende for fløtingen i alle vassdrag Østafjells.
De organiserte i Nedre Glommaregionen var selvsagt lojale, men etter hvert reiste det seg innad kritiske røster til fortsatt streik. Lokalt i Tune ville fløterne ha slutt på konfrontasjon og streik. (Storstreiken i sin helhet kan du lese om her.)
Episode 3.
Noen år etter krigen bestemte arbeiderne i Eidet Lense seg for å stå hardere på krava. Dette var i tidens ånd og formannen møtte resolutt opp på bestyrerens kontor og la frem krava.
Forhandlinger om lønnsforhøyelse hadde da pågått en tid med direksjonen.
Da nå formannen igjen trådde opp på kontoret på de fagorganisertes vegne, sprakk bestyreren aldeles. Han var en meget sprek mann og hadde til og med hoppa i Holmenkollen. Ved denne anledning hoppa han over skrivebordet, tok formannen i hue og r. .. og kjørte ham ut av kontoret. Skandale? Represalier? Avisoverskrifter? Klage til LO sentralt? Nei, ikke noen av delene. Det hele falt til ro. En årsak til den heldige lesning var bestyrerens sterke stilling i bedriften. Han var faglig meget dyktig og menneskelig sterkt respektert.
Men svaret på Iesningen ligger likevel i overskriften på denne artikkel – i første ledd.