Den 16. september 1945 ble det av interesserte offiserer, underoffiserer og menige arrangert et stevne på Halden for dem som var med på grensevakt i 1905. Det ble en dag jeg sent vil glemme, fordi det i og for sig var en sjelden høitidelighet og dessuten fordi det var det første stevne av den art jeg var med på og sannsynligvis også det siste. Neste stevne tenktes nemlig henlagt til 1955. Programmet begynte med oppstilling på torvet kl. 11, og det var mange rørende gjensyn å være vitne til. Det var flere langveisfarende, helt fra Valdres, Hallingdal og Telemark.
Skrevet av Aksel Berger i mars 1946. Publisert i TuneRuner 39, oktober 1999.
Under oppstillingen, som jo tok sin tid, spaserte en eldre offiser fram og tilbake foran fronten, mens underordnede offiserer greide med mannskapene. Jeg syntes og ha sett denne offiseren han var oberst før, og senere på dagen fikk jeg vite at det var oberst Alf Mjøen, 75 år gammel, men like stram som i 1905, da han som ung kaptein lå på Fredriksten med sitt kompani. Av høitideligheten på torvet har jeg skaffet mig en del særdeles pene bilder, som bedre enn ord forklarer situasjonen.
Det som imidlertid for mitt vedkommende ble høitidspunktet denne dag, var en tale, som en av de gamle veteraner Polykarp Pettersen fra Fredrikstad holdt foran fronten av de ca. 400 mann der alle hadde vært med i 1905. Det var en taler av Guds nåde, der hin dag på platået mellem Overberget og selve festningen talte til disse herdede menn, som mer eller mindre minnet om kong Sverres birkebeinere. Da vi hadde marsjert inn på plassen og stod der i fire geledder, går en mann ut av sitt geledd og stiller sig ansikt til ansikt med den store avdeling, tar hatten av og begynner: Kammerater! Vi minnes nok alle, vi som står her, på dette historiske sted, hin minneverdige 27. Juni 1905, da vi efter en anstrengende marsj slog leir nettopp på denne plass kl. 4 om morgenen. Og vi minnes sikkert alle, de kritiske å dage som fulgte, fulle av spenning og uvisshet om den videre utvikling av sluttfasen i de harde unionskampe med vårt naboland i øst.
Og vi vil i dag, kjære kammerater, møtes på Fredriksten gamle festning, for og gjenoppfriske de nå 40 år gamle minner og ennu en gang gjense de gamle forter, som så mangen en gang vandt berømmelse, for sit tapre og heltemodige forsvar, Der for lengst er beskrevet i de historiske kanaler. Dere vil sikkert alle huske kanunerater de tause og alvorlige språk, hvori de talte til oss disse gamle kanoner, der fremdeles ligger på sine lavetter, som for hundreder år siden. Vi følte alle, vi som møtte her i 1905, for å danne vakt om vårt dyrebare fedreland, at var plikt mot dette landet måtte gjøres, koste hvad det koste vil. Og så håper jeg vi alle, når dagen er slutt må ta med sig hjem et nytt og kjært minne om dette stevne, veteraner fra 1905 har satt hinannen her i dag.
Dette var bare noen springende punkter jeg noterte mig av talen, som ble fremført på en helt igjennem glimrende måte. Intet under derfor at 400 mann stod stille, som var de i kirke, og lyttet med den største oppmerksomhet. Efter middagen, som servertes i festningens største spisesal, vekslet programmet med sang og taler, mest det siste. Oberst Mjøen holdt en lenger tale, nærmest et kåseri, om begivenhetene i Haldendistriktet i 1905 og særlig om sine personlige erfaringer under vakttjenesten. Obersten var nemlig kommet i opposisjon til festningens daværende kommanderende, general Sørensen og i sin tale kom han inn på at det efterpå var tale om å stille ham for krigsrett, for hans inngrep i øverstbefalendes disposisjoner. Alt i alt må jeg si om dagen at det var en minnedag jeg neppe noen gang vil glemme.