Året er 1943. På idrettsplassen på Moa reises tyskerbrakker – for russiske krigsfanger og for norsk knottfabrikasjon.
Skrevet av Odd Haugli. Publisert i TuneRuner 59, høsten 2009.
Under siste krig satt over 80 000 russiske krigsfanger i fangeleire i Norge. 10 000 av fangene vendte aldri tilbake til sitt fedreland. De bukket under som følge av sult, sykdom og mishandling, eller de ble rett og slett henrettet av tyskerne. Hovedtyngden av fangene finner vi i Nordland og Troms. De ble satt inn blant annet i arbeidet med forlengelse av Nordlandsbanen.
Men også i resten av landet fantes russiske fangeleire: På Ulven ved Bergen, på Sola ved Stavanger og på Ørlandet ved Trondheim. Østfold hadde også sine russiske fangeleire: På Rauer utenfor Fredrikstad, ved Mysen og på Askim.
En av de russiske fangeleirene lå på Moa på Greåker hvor fangene var sysselsatt med å produsere generatorknott for det norske markedet. På idrettsplassen ble det i løpet av 1943 bygget flere brakker som produksjonslokaler. Brakka ytterst mot Visterflo var «russerbrakka» som huset fangene. Brakka var 10-15 meter lang og 10 meter bred. Langs veggene og midt på gulvet var det spikret opp to-etasjers køyer med løs halm i. Russerne måtte ligge rett på halmen som kuer i et fjøs.
Det var ca. 75 russerfanger og ca. 20 tyske soldater som holdt til i leiren på Moa. Fangenes bekledning var slitte, vatterte uniformsjakker eller store grå frakker.
På bena hadde de slitte støvler som de surret sekkefiller rundt for å holde varmen. Og sultne var de støtt, fortelles det. Maten de fikk i leiren var ikke rare greiene. Det gikk stort sett på poteter og kål. Kjøtt eller fisk var ikke mat for fanger. Det var det tyskerne som fikk.
Fangeleiren lå altså midt inne blant bebyggelsen på Moa, og det ble derfor ganske god kontakt mellom Moa-folk og fangene. Folk på Moa var flinke til hjelpe de russiske fangene med mat – noe som bidro til at Moa-leiren må ha hørt til de bedre fangeleirene. I motsetning til for eksempel Drevja-leiren i Nordland hvor dødsprosenten var høy, ca. 50%, og mishandling hørte til dagens orden, hørte en ikke om dødsfall i forbindelse med leiren på Moa.
Noen av fangene var flinke med hendene og skar ut bruksgjenstander og leker av tre og annet materiale som de ga til de som ga dem matpakker. De hadde til og med en liten bod i sørenden av leiren hvor de fikk stille ut arbeidene sine. Den dag i dag finnes det nok flere slike gjenstander laget av fangene i skuffer og skap rundt om på Greåker.
Flere av befolkningen i distriktet var også involvert i knottproduksjonen fordi arbeidskontoret i Sarpsborg sendte ledige folk til knottfabrikken under trussel om å nekte dem rasjoneringskort dersom de ikke ville. Generatorknotten ble kappet på en vanlig kappsag. Bitene falt ned i en tro. Knotten ble så kjørt i vagger innover til et stort lager. Der inne var russerne. De stablet og bredde utover – lag på lag. Det var åpne vegger i lageret slik at knotten kunne tørke. Etter tørkinga ble knotten pakket i papirsekker og kjørt bort. Mange bilder og busser i distriktet kjørte nok på knott fra Moa-leiren.
Selv om fangetilværelsen på Moa var bedre enn i de andre fangeleirene, er det klart at fangene led og hadde det vondt og prøvde å komme seg unna. Men så lett var det nok ikke, for ved leirporten på nordsiden hadde tyskerne en slags løpegård med ei diger folkevond bikkje i. Den må ha vært folkevond fortelles det, for når de lufta den på vei rundt omkring, måtte det to tyskere til for å holde i beistet. De holdt i hvert sitt bånd.
Men noen kom seg unna, og vår, da som nå, allesteds nærværende medlem Einar Bjørnland traff russiske krigsfanger på flukt og hjalp de videre.
Han forteller: «Russerne fra Moa-leiren så jeg fra tid til annen i grustaket på Kalnes. Der drev de og lastet grus på lastebiler. Det hendte de spurte oss: «Sverige, Schweden?»
Den 20. februar 1945 – jeg noterte datoen i en dagbok jeg skrev under krigen – banket Arthur Ingebretsen på døra hjemme. Arthur Ingebretsen drev gårdsbruk i Tysilbakken. Han fortalte at han hadde to russiske krigsfanger i kjelleren. Da vi kom til ham, satt fangene fredelig og rolig i kjøkkenet og spiste grøt. Det var kraftige, myndige karer i 30 års-alderen. De spurte ved hjelp av en tegning om de kunne få bygge en barhytte i skogen. Det jo full vinter og vi mente det måtte være bedre å forsøke å komme seg over til Sverige. Fangene hadde kanskje selv planer om å nå grensen, for de hadde med seg en utrevet side av folkeskolens geografibok med et kart over Norge og Sverige.
Vi ga dem klær og skikkelig fottøy, og klokken sju neste dag la vi i vei. Egentlig skulle vi ta sleden, men veien var strødd og gruset, så vi tok bena fatt. Jeg foran og de to russerne 20 meter etter. Det var spennende. Det kilte nok litt i magen da vi passerte Tuneleiren som var stappfull av tyskere, men russerne så jo ut som vanlige norske arbeidsfolk, så alt gikk bra. Med hadde de tatt av seg lua, så hadde det vært noe annet. De var nemlig helt snauklipte på hodet – den vanlige fangefrisyren.
Gjennom byen gikk det glatt, og over Sarpebrua kom vi oss, for det var bare «borgervakt» om natten, og vi satte kursen mot Ise. Et stykke oppe på Iseveien tok vi matpause og ruslet videre igjen.
Senere kunne Arthur Ingebretsen fortelle at han hadde truffet en lastebileeier som kjørte tømmer fra Aremark. Han skal etter sigende ha plukket opp de to rømlingene og hjulpet dem videre. Men dette er bare noe jeg har hørt. Men det skulle være artig å vite hvordan det gikk videre.»
I dag er Moa-leiren bare et minne for de som opplevde den. Idrettsforeningen ryddet området etter krigen. Bjørg Haugli forteller at lærer Ulfsten tok med seg elevene på Gråkerskolen bort på Moa-plassen i gymnastikktimene for å plukke sten etter at brakkene var revet og plassen igjen skulle brukes til mer human virksomhet – fotballspill. I dag triller fotballen over kunstgressmatta der brakkene en gang sto.
Informanter: Einar Bjørnlad og Bjørg Haugli.
Kilder: Tor Inge Berger: «Greåkerfolk forteller», SA 5. mai 1984 og Greåker idrettsforenings arkiv.