«DEN NYE TID»
Borg bispedømme ble opprettet i 1969, etter utskillelse fra Oslo. Men flere år tidligere, fra 1942 til 1945, var det samme bispedømme etablert og underlagt to biskoper. De offisielle makthaverne, med Quisling i spissen, forsøkte under okkupasjonen å legge kirke og menigheter under den nazistiske ideologi og innføre førerprinsippet på kirkens organer. Det gikk ikke helt etter planen i Tune.
Utdrag fra artikkelen: «Kirke under Solkorset» publisert i Østfoldarv XII, gjengitt med tillatelse av forfatteren Trond Kasbo.
Publisert i TuneRuner 67, Julen 2013.
Embetsnedleggelsen under krigen medførte at man i praksis hadde to kirker. En fri, selvstendig folkekirke under Den Midlertidige Kirkeledelse og en statskirke med basis i en gruppe lojale prester og NS-sympatisører under Kirkedepartementet og Quislings ledelse. Om kirken var splittet på denne måten, tilhørte alle likevel nominelt den samme kirke. I de fleste prestegjeld arbeidet de motstridende prelatene side om side blant de samme menneskene og i de samme kirkehus, og de kunne i alle fall ikke unngå hverandre rent administrativt. Konfliktens kjerne synes å kunne rommes i det faktum at de som hadde maktapparatet på sin side, manglet menighetenes oppslutning.
Illojale
Nettopp konflikten mellom lojale og illojale prester kommer godt til syne i Østfold. Bispegjerningen måtte bli alt annet enn enkel. De prestene som hadde lagt ned sine statlige embeter, følte ingen forpliktelse i forhold til ”de nye biskoper”, men hevdet at de bare stod ansvarlige overfor ”de rette valgte biskoper” og Den Midlertidige Kirkeledelse.
Det nye regimet kunne heller ikke godta at prestene fortsatte i tjeneste i sine gamle sogn etter at de hadde lagt ned sine embeter. Men hva skulle de gjøre? Det var ingen å sette i deres sted.
Knapt 10 % av presteskapet kunne ikke makte den totale arbeidsbyrden, og siden bare et fåtall av menighetslemmene ville ha noe med dem å gjøre, måtte de se gjennom fingrene med situasjonen slik den var. De fleste prestene fortsatte derfor som før. Likevel grep departementet inn med forflytning eller suspensjon av de som sterkest motarbeidet ”den nye tid”.
Frimurere
Borg bispedømme hadde to fungerende biskoper i disse tre årene, Hagen og Olay. NS-biskopene var tidligere frimurere. NS´ holdning til og propaganda mot frimureriet minner om holdningen til jødene. Derfor utnevnte ikke Quisling dem til ordinære biskoper. De måtte nøye seg med å være fungerende. Samtidig måtte de ta avstand fra sitt fortidige frimureriske engasjement. Fordi de hadde vært frimurere, fikk de heller ikke partibok. At de oppgav sitt frimureri, indikerer at deres engasjement for nazismen må ha vært betydelig.
Bispekontoret befant seg i deres respektive boliger. Som fungerende biskoper anså de seg å ha ansvar for hele bispedømmet, også de illojale prestene. Det kunne vanskelig bli snakk om visitaser i vanlig forstand så lenge nesten ingen ville ha noe med dem å gjøre, derfor innførte NS-kirken ”kontorvisitaser” for å se til at ”bokholderiet” var i orden. Det var vanlig at de prestene som hadde nedlagt embetet førte sine egne private registre.
Visitas
H. O. Hagen forsøkte å foreta kontorvisitaser i Sarpsborg og Tune. I Sarpsborg forløp visitasen noenlunde fordragelig, uten at domprost Godal synes å ha vært til stede, men i Tune, hos sokneprest Krog, ble det mer turbulent. Begivenheten er behørig dokumentert, og den ble et viktig ankepunkt mot Hagen i krigsoppgjøret. Hagen stilte med politiassistanse for å få gjennomført sitt mål. Etter en del frem og tilbake møttes endelig de impliserte partene i Tune. Møtet er skildret på følgende måte:
Herrene går mot kirken og møter Krog som nå er ferdig.
-Politimesteren: – Unnskyld, er det ikke sokneprest Krog?
– Jo.
– Ja, jeg er politimesteren i Sarpsborg, og dette er biskop Hagen.
Hagen rekker hånden fram. Krog stikker sin i lommen.
Politimesteren: – Vil De ikke rekke biskopen hånden?
– Nei, den mann rekker jeg ikke hånden.
– Kanskje De ikke vil rekke meg hånden heller?
– Jo, på samme måte som jeg ville rekke en tysker hånden.
– Jeg er da ingen tysker. Men vi skal komme tilbake til dette senere. Biskopen er kommet for å visitere kontoret
Krog: – Ja det kan nok ikke bli noe av nå. Jeg har vært opptatt i hele formiddag. Nå kommer jeg fra begravelse. Derfor skal jeg først spise og senere hvile litt. Men herrene kan komme igjen kl. 16.
Hagen hadde nå fått sitt mæle igjen og sier;
– Det skal bare ta to-tre minutter.
– Å, skal det det. Ja så meget kan jeg vel avse.
Herrene går opp til kontoret og Hagen kastet et blikk på fødselsregisteret og dåpsprotokollen, hvorpå de trakk seg tilbake.
Opptrinnet førte ikke til forføyninger mot sokneprest Krog ut over at han ble innkalt til politiavhør i etterkant. Hagen gav etter hvert opp å gjennomføre kontorvisitaser, og Olay gjorde ikke noe forsøk på det etter at han kom til makten.
Oppslutningen om NS og den nye tid fra kirkens side var ikke så stor, men den fikk likevel ganske stor innflytelse på kirkelivet enkelte steder. Samtlige NS-prester ble øyeblikkelig suspendert 8.mai 1945 og mistet retten til å være prester. Borgs biskoper Hagen og Olay fikk henholdsvis 7 og 4 års tvangsarbeid. Veien tilbake til det sivile liv ble sikkert ikke enkel for dem.