XU

XU – en lite kjent gruppe innen illegal virksomhet.
Skrevet av Torleiv Braadland. Publisert i TuneRuner 7, juni 1983.

Etter 2. verdenskrig er det «gutta på skauen» eller milorg som har vært i medias søkelys.  Lite eller ingenting er sagt om de mange andre som deltok undergrunnsvirksomheten.   Gruppen i Tune Historielag som arbeider med okkupasjonshistorien i distriktet, har bedt lensmann Torleiv Braadland om å skrive fra sin virksomhet innen organisasjonen XU.

Det har vært skrevet side opp og side ned om MILORG, også kalt «Gutta på skauen», mens andre illegale organisasjoner har knapt nok vært nevnt, skjønt disse hver for seg bidro til at den massive motstanden mot tyskerne og quislingene holdt så godt som den gjorde. Jeg kan nevne «S-org» (sivilorg.)    som bl.a.   hadde med å hjelpe med  penger etc. til dem som  kom   i vanskeligheter pga.   at  de  mistet  arbeidet   sitt  (jfr.  lærerne  og prestene),  «B­-org»  (bedriftsorg.) som hadde til oppgave å verne bedriftene bl.a. hvis det skulle komme til kamper i Norge i forbindelse med kapitulasjonen.

Disse organisasjonene ble ledet av «Hjemmefrontrådet».
En organisasjon som ikke hadde med «Hjemmefronten» å gjøre, men som sto direkte under Forsvarets Overkommnmando II i England var Organisasjonen XU.
Denne var en militær etterretningsorganisasjon som hadde som sin oppgave å drive direkte spionasje rettet mot de tyske okkupantene og videresende alle opplysninger til hovedkontoret i England. Kontoret der sto selvsagt i forbindelse med det engelske etterretningsvesen.

Organisasjonen her hjemme i Norge var bygget opp i celler med en toppsjef. Til å begynne med var dette Lauritz Sand, også kalt «Norges mest torturerte mann». Han hadde under første verdenskrig vært plantasjeeier i en engelsk koloni og samtidig arbeidet som etterretningsagent for engelskmennene. Da krigen kom til Norge var han bosatt her. Han var da allerede 60 år gammel.  Han kom tidlig i kontakt med våre allierte og tilbød seg å bygge opp et etterretningsnett i Norge.  Dette klarte han også, men ble i 1941 arrestert og havnet på Grini.  Mens han satt der, var han flere ganger i grusomme avhør hvor ban ble utsatt for tortur av verste slaget. Praktisk talt ble alt som kunne brekkes på ham brukket. Jeg opplevde å få å se ham mens jeg selv satt på Grini.  Sand ble på Grini til freden kom i 1945.  Han ble da overført til sykehus i Oslo.  Hit kom Kong Haakon og dekorerte ham somme­ren 1945.
Etter Sand overtok en med dekknavnet Fredrik Myhre. Hans virkelige navn er noe annet.  Jeg hilste på ham straks etter frigjøringen i 1945, og til min forbauselse var det en gammel sarpegutt som jeg hadde kjent fra våre felles speiderdager.

Til området her lå Sarpsborg, Skjeberg, Tune og Indre Østfold med en E-sjef. Denne rekrutterte så en mann.  Den­ne igjen en og så videre nedover.  Dette var for sikkerhetens skyld, og den holdt hele tiden.  Det kunne gått galt i januar 1945, men det skal jeg komme tilbake til.

Til å begynne med var det en gruppe i Halden. Da denne også måtte sende sine opplysninger til Oslo som gruppen her, ble det bestemt at Haldengruppen skulle skilles ut og ta kontakt over Sverige istedenfor Oslo.  Denne gruppen ble så kalt PAN-­gruppen.  En av våre agenter i XU her lot seg overtale til å fort­sette med arbeidet for PAN-­gruppen uten at vår leder kjente til det.  Da PAN­-gruppen sprakk i 1945, ble vedkommen­de nesten pågrepet av Gestapo.  Imidlertid var han blitt advart og kom seg unna 10 minutter før Gestapo kom for å arrestere ham. Hadde han blitt tatt, kunne muligens vår gruppe blitt avslørt.

Området som var tildelt XU i Østfold var meget viktig. Det var tyske Ieirer, skipsverft som reparerte krigsfartøyer, troppetransportskip til Skjebergkilen, etc., etc.  Alt dette skulle det holdes øye med hver dag og underretning sendes til en under dekkadresse. Samlet gikk så rapportene til Oslo til dekkadresse der og så sendt over til hovedkontoret i England. For å kunne makte dette måtte en få plassert folk på de forskjellige steder som en anså var viktig og som kunne skaffe oss alle opplysninger om tyskernes bevegelser, forflytninger, nyankommes, reparasjon av krigsfartøy etc.

Jeg kan da nevne at jeg som hadde ansvaret for Skjeberg, Tune og Indre Østfold, hadde 1 mann i strategisk stilling i Skjeberg, 1 mann i lignende i Indre Østfold. I Tune hadde jeg alltid 1 mann ved Greåker fort, på Sarpsborg Mek. Verksted og i «Tuneleiren».  Ved siden av hadde vår sjef her 2 mann i Sandesund, 1 mann knyttet til havnevesenet og 1 mann knyttet til skipsmeglerfirma. Dessuten tilknyttet 1 mann sorenskriverkontoret, Det viste seg at alle disse postene var meget viktige. Jeg kan bl.a. nevne en episode: Tyskerne holdt på å bygge et befestningsanlegg på Knatterud i Varteig med bl.a. jernbanekanonskyts.  Det kom ordre fra ledelsen i London om at vi måtte skaffe skikkelig tegning over an­legget etc.  Vel, dette var ikke vanskelig. Sorenskriveren i Tune hadde nemlig holdt takst over området etter forlangende av tyskerne da de skulle erstatte grunneieren. I takstprotokollen var det hele inntegnet med nøyaktige mål.  Vår mann hadde vært med på taksten i om­rådet og hadde da selvsagt notert seg plasseringen av skytset mv. Hovedkontoret fikk oppgaven og vi ros.

Oppgaver fra Tuneleiren
En annen oppgave var å skaffe nøyaktige beskrivelser av jernbanebruene i distriktet. Ellers var det å skaffe oppgave over hvilket regiment etc. som pr. tiden lå i «Tuneleiren» eller andre steder. Så fort det var forandringer, måtte dette meldes fra. Travelt ble det også da Skje­bergkilen ble tatt i bruk for troppetrans­port.  Hver båt som kom inn, måtte sjekkes med antall mannskap, utstyr, felt­-postnummer etc. Mye av dette kunne selvsagt for oss som drev denne etterrett­ningen virke uforståelig, men samlet i London, ikke bare fra Norge, men fra alle land, hadde meldingen en stor betydning. Dette kom tydelig frem under et «avhørskurs» jeg gjennomgikk etter frigjøringen i Oslo. Medlemmer av XU var nemlig tatt ut til å avhøre de tyske krigs­fangene etter tyskernes kapitulasjon i Norge.  Under det kurset vi gjennomgikk i Oslo ble det av den engelske undervisningsleder fortalt følgende:

«Det siste året av krigen fikk vi en merkelig melding fra Norge, nærmere bestemt fra Østfold. Vedkommende agent rapporterte at det i en leir i Tune ved Sarpsborg var kommet en ny kontingent med infanterisol­dater iført flyvåpenets uniformer. Dette mente vi måtte være feil, og at agenten ikke hadde vært våken nok. Imidlertid begynte det å strømme inn lignende opp­lysninger fra andre deler av Norge og fra alle de besatte land. Vår agenter i Tyskland kunne komme med den endelige rapport. Det viste seg at tyskerne nå hadde mistet så mange fly at mannskapet ble mer eller mindre overflødige og det samme med flyvåpenets uniformer. Både mannskap og uniformer ble så overført til infanteriet. Dette hadde en stor be­tydning å få kjennskap til for vår videre krigføring.»

Det viste seg altså at selv de, etter var oppfatning, ubetydelige underretninger kunne få store betydninger for dem som satt og samlet alle tråder.

Vi i XU fikk også på forhånd tildelt bestemte oppgaver i det tilfelle at tysker­ne ikke ville kapitulere i «Festung Nor­wegen». Jeg for min del skulle fra Ullerøy
i Skjeberg å ta meg ut med båt for å møte en eventuell invasjonsflåte og bistå ved­kommende fra etterretningsvesenet som skulle være om bord i en av båtene.  Det­te ble det som kjent ikke noe av. Ordren var videre at i tilfelle kapitulasjon, skulle de av oss som kjente til MILORG, melde seg til tjeneste der i første omgang.

Da freden kom så kom reiste jeg til «Plommen» i Øvre Tune hvor Milorg var samlet og meldte meg til tjeneste.  Min oppgave de 2 første dagene var å koordinere arrestasjonspatruljene som gikk ut fra hovedkontoret etablert på Borregård. Georg von Krogh var der sjef.

Etter et par dager korn den ordre fra Oslo om at XU skulle ta seg av nærmere undersøkelser rundt i Østfold i alle tyske forlegninger for beslag av papirer etc. som kunne ha viktighet for de allierte.

I slutten av mai ble noen av oss fore­spurt om å delta i avhør av de tyske krigsfanger i Norge.  2 av oss fra distriktet her, nemlig senere lensmann i Skjeberg, Yngvar Undrum, og undertegnede påtok oss dette arbeide.  Vi var først i et 6 ukers intenst treningskurs i Oslo for å gå igjennom hele den tyske hærs oppbygning, likedan hvordan GESTAPO, feltgendarmeri etc. var bygget opp.  Noe av det viktigste var imidlertid «Soldat­boken». Denne var på et utall av sider. Her ville det fremgå hvor soldaten hadde vært, hvilke vaksiner han hadde fått etc. Denne boken gav oss det beste materiell­et ved avhørene. Det viste seg nemlig at en mengde av Gestapofolkene, krigsforbrytere etc. ved freden hadde stukket seg vekk i militærforlegningene og iført seg vanlig militæruniform og hadde fått fatt i soldatbøker –  falske sådanne. Det dis­se ikke visste var alle detaljene i soldat­boken.  På grunnlag av dette samt avhør av regimentsskriveren om alle detaljer ved regimentet, kunne vi som regel avsløre de «falske soldatene». Da vår opp­gave var ferdig utover høsten 1945 kun­ne vi med glede få bekreftet at Norge var det land hvor færrest av de ettersøkte var unnkommet.
Yngvar Undrum og jeg tjenestegjorde først på Elvegårdsmoen ved Narvik hvor vi blant annet avhørte medlemmer av den tyske Finlandsarme.

Her ble flere krigsforbrytere avslørt bl.a. noen som hadde vært med da «Blodvegen» ble bygget av jugoslaviske krigsfanger. Senere ble jeg beordret til Heistadmoen ved Kongsberg og Undrum til en Ieir i nærheten av Kongsvinger.
Som en avslutning kan nevnes at Organisasjonen XU arrangerte en stor sammenkomst i Oslo hvor alle hovedagenter var invitert. Dette var selvsagt en stor opplevelse, spesielt da tidligere omtalte Lauritz Sand var til stede. Han satt da i rullestol idet han var blitt invalidisert etter Gestapos behandling av ham.
Til festen var det selvsagt laget en sang hvor jeg tar med 1. vers:

La så dette verset være avslutningen på denne lille beretning om en organisasjon som i alle år etter krigen har ligget lavt i terrenget, men som også hadde en stor betydning for krigførlngen for de allierte. Ikke alene, men sammen med alle søsterorganisasjonene i de besatte land og med koordinering i London hos Secret Service.