Tune ble grundig okkupert av tyskerne under siste krig. I vår del av landet var det knapt noen bygd som hadde flere tyskere pr tusen innbyggere. Dette skyldtes vesentlig Tuneleiren hvor det var innkvartert opp til 2000 soldater. I tillegg fyltes Greåker Fort med nybygg og brakker samt opprustning av fortet.
Skrevet av Einar Bjørnland. Publisert i TuneRuner 44, sommeren 2002.
De mekaniske verksteder på Greåker tiltrakk seg den tyske marine. I Kalnesbrækka ble det anlagt ammunisjonslager. Kalnes Landbruksskole og andre skoler samt privathus ble tidlig under okkupasjonen beslaglagt. Tyske soldater ble fysisk en del av nærmiljøet, men mentalt/politisk forble de et fiendtlig fremmedelement. De ble pådyttet bygda med bajonett og diktatur, og folk flest så okkupasjonen som et mellomspill.
Etter evne førte hver sin egen motstandskamp. Hvis en tysker for eksempel spurte om veien, var svaret alltid «Gerade Weges» – noe som sjelden eller aldri var rett. Åpen provokasjon holdt nok de fleste seg fra vis a vis tyskerne. Nå opptrådte jo den tyske soldat svært disiplinert, men spenning lå jo alltid i luften.
Med så mange grønnkledde i nærmiljøet var det ikke til å unngå at et visst antall damer søkte selskap med de tyske soldater. Noen soldater var forresten østerrikere, og da mente mange at forbindelsene var ok. Et forhold som reduserte de romantiske muligheter var at norsk mannlig ungdom forsvant fra bygda – mange rømte til Sverige og andre til England, og atter andre ble tvangsmobiliserte til tyske anlegg nordpå.
At norske jenter i en slik situasjon, tok kontakt med fienden måtte selvsagt vekke enorm moralsk forargelse.
En vesentlig del av jentene som «fløy med tyskerne» var nok jenter fra NS og stripete hjem, men tiltrekningskraften var selvsagt ikke politisk – men kjønn.
Fordi det var så mange tyskere i Tune, kom jentene langveisfra og ofte syklende. Det var mange grunner til at jentetrafikken var størst i de aller første krigsår og kanskje størst i 1941 og 1942.
På dette tidspunktet hadde den sivile motstand mot okkupasjonsmakten ennå ikke festet seg så sterkt som tilfelle senere. Langt viktigere var nok det bildet Wehrmacht frembød både kvalitativt og kvantitativt. Aldri var det flere soldater i Tune enn før innmarsjen i Sovjet i juni 1941. Norge var da et gigantisk militært oppmarsjområde for den tyske armé, som til da hadde seiret «an allen Fronten». Seiersgløden satt i de taktfaste hanemarsjer i gatene, akkompagnert av flerstemte soldatsanger. Uniformene var utslitte og dekorerte.
På Kalnes denne sommeren var det avdelinger hvor alle var like høye, alle like stramme og galante på byens cafeer etter kinotid. Slageren «Ramona ingen kvinne er som deg» ga gjenklang i norske pikehjerter. Jentenes forbindelser med tyskerne var noe sammensatt. Noen falt ikke for tyskerne, men for tyskeren. Han ble mannen i deres liv, dypt og inderlig forelsket for all fremtid. Noen av bygdas kjente familier hadde unge døtre i denne kategori. Noen fikk barn og flyttet senere sammen til Tyskland eller til familien hvis soldaten hadde falt.
En moralsk formaning til disse kvinner med henvisning til den rådende krigstilstand mellom Norge og Hitler-Tyskland kunne selvsagt ikke slukke hjertets brann. Romantikken mellom jentene og tyskerne hadde mange fasetter. Noen falt altså for det som var innenfor uniformen, og noen falt for uniformen. I alle tilfeller var nok skyteferdighetene verdsatt høyt, og den var like intens som kulene fra deres «Schmeizer».
Fra gjemmer i Kalnesskogen dukket parene frem i kveldinga hastende mot leirporten som stengte kl. 22.00. En gang på denne tiden da tyskerne var på toppen i makt og arroganse, ble det arrangert en fest på Landbruksskolen for en avdeling som hadde fått marsjordre til Østfronten. Jenter kom for å ta avskjed, men den i programmet annonserte dans tok i hovedsak horisontale trinn. I en av bygningene var det innredet små båser som sto til disposisjon for flest mulig på kortest mulig tid.
At erotikk gjør fri og reduserer og svekker folks kritiske sans, det er nok dessverre tilfelle.
En tysk offiser og ei norsk jente syklet jevnlig til en bestemt fjellknaus, hvor de hadde heftige møter! Bygdas gutter og jenter valfartet omkring fjellknausen. Således fikk de lenge før det ble gitt seksualundervisning i skolen, «riktig» innblikk i erotikkens kunster!
Med årene kjølnet nok jentetrafikken noe. Muligens ble forsømmelsen sterkere etter hvert som tyskernes krigsforbrytelser ble alminnelig kjent blant norske patrioter. Størst forandring var nok den tyske soldaten selv. De som etter hvert fylte leirene i Tune var eldre årganger – noe desillusjonerte etter nederlag i øst og vest, og kanskje noen var den siste av en søskenflokk som ikke var utryddet.
På vårparten 1945 slepte restene av den store Finland-armeen seg gjennom Tune mot Skjebergkilen for utskiping. All orden var oppløst. Heljernene utslitt og uniformen slang omkring de utmagrede beseirede kroppene, hvor nederlaget senket blikket og alt som tidligere hadde soldatens pryd.
Under hele krigen var det kjent at den tyske soldat ble farlig hvis noen våget å forstyrre han erobringer. I Haralstadbakken vendte to gutter i konfirmasjonsalderen demonstrativt ryggen til en tysker som kom arm i arm med ei norsk jente. Tyskeren brølte av sinne, og han hevet revolveren, og det var like før skuddene falt.
På Greåker Fort var det imidlertid to smågutter som trakk en sprettert, og småstene traff tyskeren midt under akten på blanke messingen. Guttene overlevde for det tok jo noen minutter før tyskeren fikk knept buksa.
I frigjøringsdagene måtte de alle som en betale dyrt for hyrdestunder som krigen hadde gitt dem. Med saks ble håret klippet fra deres hode – arrestert på en lastelem og innkvartert først på Sannesundveien skole og senere på Haugetun ungdomsskole. Håret på hodet vokste jo snart ut igjen og krøllene kom tilbake, men hvordan gikk det med nervene? Slo de krøll på seg for alltid? Samtiden kjente ingen nåde. Den som ikke var for – var i mot! Jentene fikk i sannhet erfare Bjørnsen ord: «Hver gledesstund du fikk på jord, betales må med sorg».