Den 2. verdenskrig kom til Norge den 9. april 1940, da Tyskland angrep Norge.
Skrevet av Sigrun Agnalt. Publisert i Tuneruner 43, høsten 2001.
Farmor var 10 ar den gangen, og hun forteller:
Mine foreldre og jeg våknet ved 3-tida om natta av fly som durte over hustaket. Vi ble forundret og engstelige, for vi hadde knapt sett noe fly tidligere, Om morgenen ble invasjonen varslet i radioen. Tyskeme inntok snart hovedstaden og Kringkastingshuset, og om kvelden talte Vidkun Quisling i radioen, hvor han meddelte at nå var han regjeringssjef. Heretter fikk vi bare sensurerte nyheter gjennom radioen. Det var trefninger mellom norske soldater og tyskere ved Rolvsøysund bru og Greåker Fort, og tyskerne marsjerte opp Tunebakken til Tune kirke og fulgte E6 gjennom Sarpsborg. Byfolk ble selvfølgelig svært engstelige, tok med seg det nødvendigste og «evakuerte» ut på landsbygda. Hjemme hadde vi et par familier som bodde på gården noen uker.
Trøskenbrua ble delvis sprengt av nordmennene for å hindre tyskemes fremrykning, men det kom ikke noen tyskere denne veien. Mens brua hang på halv tolv kunne ikke melkebilen fra meieriet komme til Agnalt. Bøndene i grenda slo seg da sammen for å kjøre rnelkespanna med hest og vogn til brua, og kjørte etter tur.
Her ble de båret over til den ventende melkebilen. Når det var vår tur fikk jeg jobben med å kjøre melka. Det var veldig tungt å løfte 40- og 50 liters melkespann fra. Melkerampene og over i vogna. En gang snublet hesten min, falt ut av skjækene ble liggende uten å kunne røre seg. Heldigvis veltet ikke vogna med alle spannene.. Jeg sprang til nærmeste nabo efter hjelp. Efter denne episoden torde jeg ikke kjøre melka mer.
Det ble innført rasjonering på mat og klær. Vi fikk klippekort som måtte brukes for å fa kjøpt våre tilmålte kvoter. Men etter hvert ble det vanskelig å skaffe seg mat, og husmødrene i byen måtte stå i lange køer for å prøve å få kvoten.
Midt under krigen var mange på sultegrensen, og syklende byfolk strømmet utover landsbygda for å kjøpe mat direkte av bøndene. Jeg ser ennå for meg strømmen av folk på «hamstretur» om søndagene for å få kjøpt poteter, mel, melk, egg, kjøtt og grønnsaker. Det var vanskelig og stressende for bondekona å fordele det lille gården kunne avse til så mange trengende mennesker. Myndighetene holdt streng .kontroll med hva gårdene produserte, og førte tilsyn med mengden av avling. Under treskingen av kornet på låven kom kontrollørene på besøk, og alt bonden hadde av dyr og avling ble bokført. Det gikk sport i å prøve å gjemme vekk deler av avlingen, og hjemme hadde vi et lite svart kjellerhull bak i låven som kontrollørene ikke fant. Bøndene kunne også bruke mat som byttemiddel for å få andre varer som de trengte. På grunn av mangelen på alle slags varer var det noen som tok høye priser. Det ble kalt «Svartebørsen».
Byfolk ble flinke til å produsere sin egen mat, som ble kalt «Matauk». Hager og grønne arealer av alle slag ble spadd opp, og poteter og grønnsaker ble dyrket.
Den gang var det også alminnelig at det var frukthager til alle hus. De som trengte mer jord kunne få tildelt «parseller» i kommunen. I bakgårdene florerte husdyrhold. Kaniner var veldig populært. Mange hadde en gris, en såkalt «Villagris», som gjerne måtte late livet til jul. Det var ikke så morsomt å spise kjæledyra, men for mange var det eneste sjanse til å få kjøtt. Jo fetere grisen var, jo bedre var det. Da jeg ble konfirmert i 1944 hadde vi svinestek til middag og det var ikke små mengder folk forsynte seg med.
Om høsten gikk alle mann av huse for å plukke bær i skogen, og svære mengder av tyttebær og blåbær ble høstet inn. Problemet var at det ikke var sukker å få kjøpt til alt dette. Tyttebær er så sure at de holder seg lenge, så de kunne syltes litt etter litt. Tranebærene var enda mer praktiske. De kunne stå hele vinteren i rå tilstand.
Sydfrukter eller andre utenlandske varer fantes ikke, så vi var helt avhengig av selvforsyning
Folks fantasi i å Iage nye retter av det som var tilgjengelig var stor. Sjøfugl, duer, trost, kråker og ekorn ble spist. Poteter var en viktig råvare. Kålrota ble stekt som biff «Kålrabibiff». For å drøye smør og margarin kinnet vi inn melk i den. Røkerne plantet tobakksplanter i hagen og røkte «Heimeavla». Det var litt surrogatkaffe å få på rasjoneringskortene, men det trengtes mer. Erter eller rug ble brent i hjemmene til såkalt «Ertekaffe» og «Rugkaffe». Jeg husker at min mor brant rug i en stor jerngryte i bryggerhuset. Rommet ble helt fylt av svart røk, og det luktet svidd og brent.
Såpa under krigen var et kapitel for seg. Det eneste som var å få kjøpt var den beryktede «B-såpa», Den skummet ikke i det hele tatt. Hjemme fungerte den ekstra dårlig, Vi hadde deilig ilevann på garden, men dette er hardt vann som såpe skummer dårlig i.
Klær var så å si ikke å få kjøpt, og folk endevendte det de fant på loftet. Alle gikk i omsydde klær. Min søster begynte på Tannlegehøyskolen i 1941, og mor sydde hvite frakker av gamle laken. Universitet ble imidlertid stengt i 1943, så studiene ble avbrutt i 2 år, Selv fikk jeg skidress av gamle, grønne ullportierer etter min bestemor. Dessuten var vi så heldige å finne en fallskjerm langt opp i skogen, og det er en egen historie.
Min søster, svoger og jeg gikk i nyttårshelgen 1942 – 43 på en tur gjennom Agnaltskogen opp mot Svinndal. Øst for Møreklo fant vi en diger container etter et «slipp» fra England. Den var full av store, svarte maskinpistoler. Da min svoger fingret med en pistol, fikk jeg en stor fjør rett i skulderen. Jeg skal si at jeg skvatt.
I nærheten fant vi fallskjermen. Den ble hentet i all hemmelighet i mørket om kvelden. Mens vi hadde gjemt den under noe gammelt tøy på loftet, kom tyskerne på razzia på gården på leting etter motstandsfolk i forbindelse med «slippet». Mange tyske soldater med hjelm og børser trampet gjennom stua vår, og en soldat ble satt som vakt ved kjøkkenvinduet. Spør om vi var nervøse! Dette var tidlig på morgenen, og resten av familien var i fjøset og melket. Vi hadde en bisk rottweiler som knurret mot tyskerne, og jeg måtte holde den i sjakk. Heldigvis fant de ikke fallskjermen. I så fall ville sikkert min far ha blitt arrestert og sendt i fangeleir.
Min søster og jeg hadde arbeid i flere dager med å sprette den fra hverandre. Det var et utall av lange, solide sømmer.
Jeg fikk to fallskjermkjoler, en i den sjøgrønne fallskjermfargen og en som vi farget svart. Mange gutter i Tune syklet rundt i skjorter som tydelig var sydd av fallskjerm. Jeg hørte ikke noen som ble arrestert på grunn av dette. Det var også et stort problem å få egnet skotøy. Vi gikk med sko av fiskeskinn og med trebunner. Vi fikk garvet skinn, så jeg fikk sydd et par høye, fine skinnstøvler. Men de trakk dessverre vann som en svamp. Jeg ble sittende hele skoledagen dyvåt på bena, og fikk en meget kraftig halsbetennelse. Legen trodde først det var difteri. I mange år hadde jeg «3-dagers halsesyke» et par ganger hver vinter, inntil jeg fikk fjernet mandlene. · ·
Så var det at jeg trengte en vinterkåpe, og vi trålte Østfold-byene etter en som jeg kunne bruke. Butikkene var så å si tomme for tøy, men i Moss fant vi en som var brukelig. Ulempen for meg var at den hadde fasong som en omstendighetskåpe. Du kan vel tenke deg at jeg mislikte sterkt å vise meg i den!
I 1940-42 gikk jeg i 6. og 7. klasse, og måtte sykle til Lande skole for å få engelskundervisning om ettermiddagen et par ganger i uka med lærer Irina Simonsen. Lærerne på folkeskolene på den tida hadde ikke lært fremmedspråk, så kommunen måtte sentralisere denne undervisningen Det var ofte tøft for en liten jente å sykle i mørket over de lange skogene. En kvinne som bodde på gården, Marie, hadde i oppdrag å møte meg på veien. Spøkelseshistorier fortalte om et spøkelse som kunne løpe ved siden av sykkelen over «Hytteskauen», med hodet under armen. Dessuten var det en mann som hadde hengt seg i Møskedalen for lang tid sida, og som gikk igjen der. Du kan tro jeg ble glad hvis Marie dukket opp ved Bjømland – før den flyktede «Hytteskauen»!
En gang jeg skulle sykle hjem var det unntakstilstand med portforbud etter mørkets frembrudd. Ved anrop av en tysker ville det bli skutt hvis du ikke stanset. Det var ganske mørkt før jeg kom hjem, og jeg suste utfor bakkene med ørene på stilk. Det var nifst. Om vinteren ble jeg kjørt med slede over isen på Vestvannet for å komme på «engelsken». Det var sjeldent kalde vintre med 20 til 35 minusgrader. Jeg ble pakket inn i en stor gammel kjøreulster på sledeturene, og en av gårdsguttene var kusk. Jeg hadde ikke fravær en eneste gang på «engelsken». Min klasse var den siste som hadde engelsk i folkeskolen under krigen. Etterpå måtte elevene ta tysk.
Da jeg skulle begynne på skolen i byen, måtte jeg innlosjeres hos familier der, så i fem år måtte jeg bo borte fra hjemmet for å ta studenteksamen, da det ikke fantes bussforbindelse fra Agnalt til byen. Hver lørdag dro jeg hjem med «Brokhaugbussen». Den var eid av Jens Brokhaug fra Skiptvet, og gikk stuvende full oppover hver lørdag ettermiddag. Jeg hoppet av på Trøsken. Søndag kveld gikk den til byen igjen.
Jeg var mørkeredd, og det var nifst a ga over den lange skogen i mørke høst- og vinterkvelder.
Bussen var et kapitel for seg. Det var forbudt å bruke bensin til sivilt formål, da alt skulle gå til krigsmaskinene. Busser og biler gikk på «knott» – små biter av oreved som ble puttet oppi en stor tank. Den ble tent fyr på og utviklet gass. Det gikk ikke altfor fort oppover de bratte bakkene mot Øvre Tune med en overfylt buss fyrt med knott. Vår private bit, Ford V8, sto parkert i garasjen i fem år, så når vi skulle på bytur måtte vi bruke hest og vogn. Det tok et par-tre timer å kjøre til byen. Hesten ville gjerne hjem, så det gikk raskest den veien!
I starten av krigen kom det strengt pålegg fra Nazimyndighetene om å innlevere våpen og radioer. Hjemme hadde vi en gammel tønnerevolver som ble brukt ved slakting av griser. Min far og jeg gjemte den i en hule i fjellet ovenfor gården. Radioen ble levert. De som gjemte unna radioen for å høre på nyheter fra den norske eksilregjeringen i London risikerte mye. Hvis de ble oppdaget, ble de arrestert og sendt til fangeleiren på Grini, i verste fall til konsentrasjonsleir i Tyskland.
Det var helt annerledes å drive jordbruk den gang enn i dag. Alle gårdene hadde kuer og hester etter gårdens størrelse.
En gård på 80-90 mål pleide ha 10-12 kuer og et par hester. Dessuten var det alminnelig å ha høner og griser. Moderne maskiner som traktor, selvbinder, skurtresker og melkemaskin hadde vi ikke.
I våronna ble det pløyet med to hester som trekkdyr, «tospann». Så var det harving og såing, alt med hesteredskap som i dag fins på museum. I slåttonna ble høyet vendt og såtet eller hesjet. Kvinnene på gården var med og arbeidet på jordet i tillegg til fjøsstell og husmorarbeid. Hesjing var veldig tungt, men den beste måten i ustadig vær.
Det var gjerne fire tråder på hesja, og det var tungt å løfte det ferske, grønne graset så høyt. Å trå høylasset var kvinne- og barnearbeid, så det er ikke så få høylass jeg har trådd! Det var viktig å ha lange ermer og ben, for høyet var stivt og stakk veldig. Vi var litt engstelige for å trå i en huggorm i lasset, men det slapp heldigvis jeg. Det var en kunst å legge høyet slik at lasset ble rett, ellers ville det velte ved innkjøringen på låven.
Resten av sommerferien var det å ligge på alle fire og tynne og luke store åkrer med turnips og kålrabi, og å luke potetåkrene. Det er stiv leire som danner store, harde klumper i tørkeperioder. Da måtte jeg surre flere lag med sekkestrie rundt knærne, men de ble ganske såre etter hvert som dagene gikk. Vi barn måtte alltid arbeide på gården, og ferie var et ukjent begrep. Det var lang vei til elva for å bade, så det ble sjelden anledning til det.
Min store interesse var hester og ridning. Jeg klipte ut alle bilder av hester i avisene, avlshester, trav- og ridehester. Det var stor glede når det kom fine hestebilder i avisen. Også glansbilder av hestesko var det fint å få. Etter gammel overtro ga de lykke og hell. Alt dette laget jeg pene album av. Av ovennevnte grunn var det alminnelig å se hestesko spikret opp over stalldøra. Det var også festlig å ri galopp på barbak (uten sal) på gårdshestene. Dette var det særlig mye anledning til på besøk hos mine søskenbarn på Torskenes. Der skulle hestene ofte rides til og fra havnegangene langs elva. Hjemme ble jeg ofte betrodd å kjøre hest med landbruksredskap, f.eks. harver og høyrive. Det var veldig morsomt å holde tømmene når poteter og rotfrukter skulle hyppes.
Når gjødsla skulle ut om våren ble jeg ofte betrodd «å kjøre mellom»: En mann med møkkakjerre var i møkkademma. Han lesset fullt opp i kjerra, En annen mann med møkkakjerre var på jordet og spredde møkk. Jeg kjørte mellom disse og byttet kjerre og da gikk arbeidet mye fortere enn ellers.
Forøvrig var jeg en stor «lesehest» selv! Jeg lånte stadig bøker på folkebibliotekavdelingen på Agnalt skole, hvor min far var eneste lærer. Så min far var min eneste lærer i folkeskolen! Det gikk greit. Jeg leste kanskje litt i meste laget som barn, for jeg hadde mye hodepine. Jeg husker en gang som jeg leste «Robinson Kruse». Den var utrolig spennende, og min far låste inn boka for å få meg til å gå ut i friluft. Det var fælt!
I skurdonna ble kornet skåret med mejemaskin med to seter. En styrte hestene, og en la kornet av den store kniven til passende hauger. Disse ble så bundet til nek av resten av folkene på gården. Vi kalte det «å ta opp etter meien». Det var om å gjøre å være rask, slik at vi tok unna for maskinen. Nekene ble så tørket i «røk»: En 3 – 4 nek ble satt opp mot hverandre. Ved ustadig vær var det tryggere å sette nekene på staur. Høsten 1944 var usedvanlig vanskelig. Det regnet og regnet, kornet la seg paddeflatt i alle retninger og var umulig å få høstet med meiemaskin på ganske store områder. Vi måtte skjære det med ljå. Arbeidet tok flere uker, og det var en guffen jobb å binde nek av det søkkvåte kornet. Men vi holdt motet oppe med jangling og ablegøyer.
Senere på høsten var det potetopptaking og høsting av turnips og kålrabi. .Vi brukte store kniver eller sigder for å skille bladene fra rota. Rettene kunne lagres i store, tildekkede hauger ute på jordet, mens potetene kom i egne potetkjellere bygd inn i bakken.
Høstpløying var mye brukt. Gårdene ble drevet som «vekselbruk» for å få god avling. Hvert 4. – 5. år ble engene pløyd opp for å bli tilsådd med kom, og på kornåkrene ble det sådd i engfrø, timotei og rød- og hvitkløver. Korn og eng byttet plass. Bønder som sluntret unna her fikk tydelig dårligere avling.
Om vinteren var mennene på gården opptatt med vedhogst, tømmerhogging og tømmerkjøring, Det var også vanlig å kjøre husdyrgjødsla ut på de pløyde jordene og legge den i store hauger, slik at det skulle være raskt å spre den om våren.
Kvinnene kunne i større grad få tid til håndarbeid og andre huslige sysler. Det ble kardet og spunnet garn for strikking av gensere, jakker, strømper, sokker, luer og votter. Mange hadde oppe veven for å få stoffer til sengetøy og klær. Husholdningsmaskiner som kjøleskap, dypfrysere, vaskemaskiner og miksmastere fantes ikke, så det var mye å gjøre.
I Agnalt hadde vi ikke elektrisk strøm. Parafinlampene lyste veldig dårlig på grunn av at kriseparafinen hadde så dårlig kvalitet. Det ble et svakt lysskjær rundt lampa, så håndarbeid og lesning ble vanskelig. Vinduene i huset måtte «blendes», dvs. tildekkes med tette rullegardiner, slik at ikke en eneste lysstripe skulle synes utenfra. Det var for at engelske bombefly ikke skulle finne måla sine. Alle byer og hus utover landet var mørklagt. Selv på sykkellyktene skulle det bare være en liten stripe med lys ! Våren 1941 ville tyskeme rekvirere hunder og hester for å bruke dem ved fronten. Bøndene fikk ordre om å møte opp i byen med dyra. Hos min onkel ble en stor, kraftig hest tatt. Store hunder var aktuelle, som schäfer, rottweiler og dobberman. Min far måtte møte med vår rottweiler, «Bessa», på Sarpsborg jernbanestasjon. Han snek seg over på den andre sida av toget uten at tyskerne merket det, og kom kry hjem igjen med henne.
Det var to slags grupperinger av folk under krigen, nazister og «jøssinger». De få som støttet nazismen ble helt isolert fra resten av befolkningen. Mange nazister deltok i «Hirden», og bar en egen uniform. De hadde «Solkorset» som symbol på et eget flagg. De hilste med armen høyt hevet og ordene «Heil og Sæl». Mange unge hirdgutter meldte seg til krigstjeneste hos tyskerne, og ble sendt til «Østfronten» i Russland. En del norske jenter begynte å omgås med tyske soldater og befal, og ble kalt «Tyskertøser». Jøssingene på sin side prøvde på forskjellige måter å vise sin forakt for nazismen, f. eks ved å gå med rød topplue. Myndighetene sendte ut et høytidelig forbud mot slike luer. På revyteatrene i Oslo var det streng sensur av visetekstene. Dersom viser med hentydninger til nazister og tyskere slapp gjennom sensuren, fikk publikum seg en ekstra god latter.
Den 7. mai 1945 fikk vi melding om at Tyskland hadde kapitulert, og det ble vill jubel i Norge. Jeg var på vei til gymnaset i Sannesundsveien, og ble stopper av sperringer på torvet. Noen viftet med det røde flagget med sigd, det russiske kommunistflagget. Så kom det lastebiler med høye lemmer, hvor det sto fullt opp med «tyskertøser» som ble arrestert. De ble skamklippet på hodet til spott og spe for alle. For nazistene ble dette en tøff tid, men alle andre jublet denne våren og sommeren 1945.