En gruppe innenfor Tune Historielag har satt seg som mål å belyse nærmere hva som hendte og hvordan folk opplevde ting og begivenheter i tiden 1939 – 1945.
I en nåtid som er preget av angst og spenning, og hvor kruttet holdes tørt, kan det synes som en slags form for selvpinsel å vende tilbake til en forgangen, uhyggelig tid hvor makthavernes styringsform skjedde gjennom trusselen: Skutt blir den, og folks århundregamle tilværelse i fred og frihet ble erstattet av organisert tvang og forbud.
Skrevet av Einar Bjørnland. Publisert i Tuneruner 2, desember 1980.
Forbud var myndighetenes varemerke, og måtte vel å være det fordi en frivillig oppslutning av den rådende politikk kunne man bare regne med blant 1 % av befolkningen,
To grupper mennesker
Det er sagt at i Tune er gjennomsnittsalderen på innbyggerne 30 år.
Det er med andre ord flertall i gruppen som bare har hørt om okkupasjonen. Og som tiden går øker denne gruppen i antall, og den førstnevnte avtar.
Om et tiår eller to er kildene til krigstiden knytte bare til overleveringer, muntlige eller skriftlige,
De som i dag tilhører den eldre generasjon har her et visst ansvar i å fortelle om forholdene slik de fortonet seg. Fordi man var øyenvitner og følte tingene på kroppen, har det man forteller en større sannhetsverdi enn om de ikke skulle være selvopplevd.
Den skriftlige fremstilling av begivenhetene skifter selvfølgelig penn med avstanden mellom tiden for hendelse og beretning. Historien skrives om hvert 20. år heter et ordspråk, altså nesten like fort som klesmotene forandrer seg. Allerede nå kan man vel stundom ved fortellinger fra krigstiden klø seg i nakken a spørre: «Nei, var dette samme krigen?»
Erindringsforskyvning
Delvis skyldes dette at erindringen er en noe upålitelig kilde for å angi forhold som er fjernt i tid når det dreier seg om noe ubehagelig. Da taler man om en bevisst og en ubevisst erindringsforskyvning.
Minnet kan ha en tendens til idealisering. Men takket være denne egenskap ved erindringen er det mulig å innby til å ta tingene frem igjen.
Ut fra et historisk synspunkt har mange slags informasjoner interesse. Dette gjelder alle slags politiske oppfatninger. Det sannsynlige er dog at det ennå idag er for tidlig å henvende seg til «den andre siden».
Historielagets initiativ
Historielagets initiativ i retning av å lå blendingsgardinen gå ytterligere opp for de begivenheter som krigstiden dekker, håper vi også kan bli styrket takket være de dagbøker, brev og notater som finnes. Noe av dette slaget er allerede stilt til vår disposisjon.
Dette stoffet behøver ikke ha et politisk innhold.
Vers, prologer og sanger for ulike anledninger kan gi tidshistoriske bilder som forteller etterslekten meget.
Krigens hverdag slik husmoren måtte å føle den med meget svart brød og poteter, eller mannens innsats på hamstringstokt med banepålagte sykkeldekk på jakt etter den såkalte «Østfold-rypa» eller andre erstatninger, er opplevelser vi gjerne skulle ha nedtegnet.
De som bestemmer seg for at mye av det som hendte på ute- og hjemmefront, ikke bør gå i glemmeboka, vil måtte fordype seg i fortiden rent mentalt. Men dermed levendegjør vi historien for nåtid og fremtid.
Det som hendte i går, er historie i morgen.
Naturligvis vil enhver person oppfatte en hendelse noe «stykkevis og delt». Isåfall deler man skjebne med de mange ambisiøse politikere som i dag fyller bokmarkedet med lokketitler som: «For å si det som det er».
Det Tune Historielag innbyr til er altså: ‘’Å si det som det var –