Særoppgave del I

Harald  Kirkerød har skrevet en særoppgave om sine besteforeldres opplevelser under den 2.  verdenskrig.  TuneRuner har vært så heldig å få lov til å gjengi særoppgaven i dette og påfølgende artikkel. Nedenfor følger hans forord,  og deretter følger første del  av særoppgaven.

Redaksjonen. Publisert i TuneRuner38, mai 1999.

2. Verdenskrig – Mormor  og morfars  opplevelser
Tekst og foto: Harald Kirkerød.

Via TV,  aviser  og skolen  har jeg  i alle år hørt mye om krigen, som fikk  så stor betydning  for så mange.  Det jeg kanskje husker aller best er det  mormor  og mor­ far har fortalt av småepisoder opp igjennom barndommen  min.

Mormor, Sigrid Berger  (f. Kristensen),  ble født 12. november 1917 på Greåker. Hun vokste opp som den yngste i en søskenflokk  på åtte, der hun var den eneste jenta. Faren døde da hun var fjorten år.

Morfar, Arne Berger,  født 30. september 1919,  vokste opp på  gården Berger i Solli.  Han har en to år yngre søster,  og de ble morløse da han var tolv.

Da krigen brøt ut jobbet mormor hos advokat Sommerin i Sarpsborg,  og morfar drev gården her sammen med sin far, Aksel.

Mormor og morfar har stilt opp og svart på mine spørsmål.

I oppgavebesvarelsen min har jeg  valgt å legge vekt på  dagene  rundt  krigsut­bruddet,  hvordan hverdagen  fortonte seg for mormor og morfar i de fem årene krigen  varte, og jeg avslutter med deres minner om den gleden og lettelsen de opplevde da freden kom i mai, 1945.

Solli,  mars -99,  Harald Kirkerød

Hvordan husker du den  første uka av krigen på Greåker, mormor?

Det var tirsdag  9. april.  Jeg gikk som  vanlig  til  bussen på  Greåker for å dra på jobben min hos advokat  Sommerin  i Sarpsborg.   Ryktene  svirret om bombing  og om tyskerene  som var landsatt.  Fra kontoret  så jeg folk som stimlet  sammen på torget og lastebiler som ble fylt av mennesker som ville ut av byen. Svarte fly med hakekors  drønnet over oss, og folk var skremte.  I kassa på kontoret hadde vi en del penger jeg  skulle  gå til banken med, men banken  var stengt. På veien til­bake møtte jeg en mann som sa: «Er du ikke redd,  du da?» Da stengte  vi kontoret. Jeg tok bussen hjem igjen, og mor møtte meg i døra. Hun var livredd. Hun hadde sett  flyene  og var engstelig  for  soldatene som Iå i fjellet ovenfor huset vårt. De soldatene  var norske,  men så fulgte jeg henne til tante  Lina på Tindlund.  Etter det gikk jeg  til Røde Kors­ stasjonen på Greåker kino.  Vi som var på stasjonen hadde  drevet  med førstehjelp både i speideren og i en gruppe på Greåker så vi følte oss kompetente,  noe vi nok ikke var. Vi hadde jo ingen anelse om hva som kunne skje.

Folk hadde rømt i panikk fra ulåste dører og tente lys. Gerd Fosseng  var ansatt på herredskassererkontoret. Hun hadde en nøkkel som  passet  til mange dører, og hun gikk  rundt  og slukket  lys  og låste dører. Det ble  også ordnet med  skyss til Mødrehjemmet for en gravid dame. De påfølgende nettene overnattet vi på syke­bårer i kinoen. Nå var det bare a vente …

Natt til 13. april overnattet  vi jentene i leilighetene til Kristian, broren min. Han bodde hos baker Bakke  som var næmeste nabo til kinoen.  Det var da spetaklet begynte.  Vi hørte skudd og kom oss ut i en fart. De skjøt fra Greåker fort mot Rolvsøy.  Tullemor Roen  klatret opp i et tre for å se bedre,  men vi fikk henne fort ned igjen.  Da  kom  det  en tysk  soldat  i full utrustning  krypende  langsmed jern banevollen.  Han ropte: «Wasser».  Og vann fikk han. Skytingen holdt på i en times tid før det hvite flagget  kom  opp på festningen.  En tysk  bil kom ned til første­hjelpsstasjonen og hentet lege Ahnfeldt Andersen,  men heldigvis ble Rolvsøysund bro hadde vært sper­ret, så de første soldatene som kom over hadde brukt jembane­ broen.

På Rolvsøysiden hadde tyskeme tatt gisler som de drev foran seg. Det ene gisselet, en jente, fikk ett skudd gjennom kinnet  fra de norske  soldatene. På Greåker hadde  noen  sivile skutt  på tyskeme.
Dette skjedde like ved svingen der Greåker Auto var senere.  Kristian  Ryen  og Karl Stang som var i huset i Storveien  104 der vi bodde etter krigen, ble arrestert av tyskeme,  men slapp ut igjen senere.  Det var ikke  de som hadde  skutt, men en mann fra Moa lå oppe i fjellet og trodde at han kunne redde landet. Etter  «slaget» gikk vi nedover  mot brua.  I jernbaneundergangen ble en del ungdommer passet på av en bevæpnet tysker, men de ble snart satt fri igjen.

Hvordan husker du den første uka av krigen i Solli, morfar?

Tirsdag 9.april
Jeg husker 9. april som en disig og grå kom sydfra og fløy mot nord.  De kom tre
og tre og fløy i lav høyde, En tid senere kunne vi se røyk i horisonten i nord. I kveldingen gikk norske  soldater i stilling ved Solli kapell.  De kom  fra Hafslund  hvor oppsetting  av norske  avdelinger var kornmet i gang. I radioen hørte jeg for første gang Quislings stemme.

Onsdag 10.april
Bønder fra Rådesiden som skulle levere sine  Remonte­hester (hester som må leveres ved mobilisering)  på Hafslund,  hadde så vidt kommet over brua da et tysk fly  dukket opp. Alle hestene ble kjørt inn i skogen nede ved kastanjealleen. Hesteeieme  kjørte videre så snart flyet var borte. Senere den dagen dukket nok et tysk fly opp,  og jeg som da var nede  i alleen,  søkte  dekning  bak  et kastanjetre. Det skjøt et par serier, på hva vet jeg ikke, men heldigvis var det ikke meg.

Torsdag  11.april
Ryktene  hadde  nå for alvor begynt å svirre. Tyske styrker  skulle ha gått i land i Moss og kunne ventes å nå hitover når som helst. Det hele begynte med at jeg var på vei ned  for å hente melkespannet  som vanlig.  Nede i Solli fikk jeg  vite  at Johan Ellingsens  lastebil  var rekvirert  og at den skulle leveres  i Fredrikstad med sjåfør.  Jeg ble beordret til å kjøre bilen,  men først  skulle varebeholdningen i butikken  fraktes til Underås. Tid til å gå hjem kunne jeg  ikke få. Men turen ble det til  slutt ikke noe av,  uvisst  av hvilken  grunn.  I stedet  ble jeg  av en militær befalingsmann bedt om å hjelpe til med  å vise trafikken rett vei,  blant  annet de frivillige som ville til Greåker Fort.

Der stod jeg  da i krysset  Riksveien­ Solliveien. Utover ettermiddagen strømmet det på med flyktninger fra Fredrikstadkanten. Det kom mange  biler og noen  av dem  satte av passasjerene sine i Solli. Jeghusker flere la i vei oppover løkkene med  ryggsekker,  ulltepper  og kofferter.  Heldigvis  fikk vi stoppet  dem. De fikk plass i andre biler som skulle samme  veien, med  ordre  om at de måtte vekk her­fra. Vi anbefalte  dem å kjøre tilbakeom Missingrnyra  og mot Slangsvold  og det gjorde de. Noe  annet  valg var

Heldigvis hadde  de fleste dratt da en soldat kom løpende  med beskjed  fra posten ved butikken om at nå var tyskeme  på vei mot  Solli. Jeg forlot posten min i vei­ krysset  og gikk mot Haugebrua. Der fortalte jeg  hva jeg hadde fått melding  om, og jeg kan huske at vakta rullet  ut lunta til sprengladningen som tidligere  var plassert  i brukarene.  På en høyde ved gården til Sverre Hauge,  hvorfra  vi kunne se langt innover  Gjersaesletta,   la jeg  og flere andre i dekning  og ventet i spenn­ing. Men tyskerne  var ikke  å se, så etter en stund tok jeg  fatt på veien hjem med en ubehagelig  følelse  av å gå i ingenmannsland.

En ung sønn av en tyskfødt  kvinne ble «arrestert»   da han var mistenkelig nysgjer­rig på hva som foregikk  i den norske  stillingen, noe han ikke  var alene  om. Han ble ført med bind  for øynene  opp til Sanne og derfra  ble han kjørt  til Sarpsborg Politikammer.  Mange år senere fortalte han meg at politiet  slapp han ut igjen med det  samme.  Grunnen  til arrestasjonen   var frykten  for  spionasje.  Henry  Torp  har fortalt at han som patruljeforer  gikk i dyp sne oppe  i  asen ved Enga for a forsikre seg om at ingen mistenkelige  personer  holdt eye med den norske  stillingen derfra.

Torsdagskvelden var for så vidt udramatisk,  og jeg  gikk sliten til sengs og sovnet med det sannne.  Men midt på natta våknet jeg  av et voldsomt  smell. Jeg for ut og mens jeg  sto og speidet mot Solli kapell,  kom det andre smellet.  Det  var de to bruene i Solli som ble sprengt.  Haugebrua  først, og noen få minutter  senere Solli­ brua. Etter  smellene  fulgte noen  serier med  geværskudd før stillheten  senket seg. Nysgjerrig  som jeg  var ville jeg  fume ut hva dette bråket midt på natta var og ble stående  ute.  Etter et kvarter hørte jeg det kom folk oppover allèen  i stor  fart. Lydene de gav fra seg fikk det til å virke som om de flyktet fra noe, og jeg hørte også at en løp i piggtrådgjerde. Det hendte ikke noe mer den natta, og jeg gikk og la meg igjen.

Fredag  12.april
Resultatet  av sprengningene  viste seg å ikke være 100 prosent  vellykket.  Dekket på Haugebrua var slått av og sto på høykant,  men så grunn som elva var der, var det ikke noe problem å vasse  over. Sollibrua  derimot,  var så dårlig sprengt at det gikk fint  an å gå over,  men det var  vanskelig å komme  over  med  bil. Den  ene stolpen hadde  ikke blitt sprengt av, slik at dekket i den øvre siden hadde  sin opp­ rinnelige  høyde,  mens det på den andre siden hang ned. På dette tidspunktet  var det kommet nytt mannskap  i stillingene.  Sjåføren på Hovlands drosje, tror jeg  var den eneste som turte å kjøre over den skjeve  brua.  Grunnen  til  at bruene  ble sprengt  denne  natten,  var at den norske  stillingen i Karlshus hadde  gitt beskjed om at en buss  ikke hadde  stoppet på signal, men bare  fortsatt  til Solli.  Stillingen ved kapellet oppfattet dette som at de måtte forberedese seg på et tysk angrep. I det bussen  kjører  inn mot  stillingen,  sprenges  bruene  og og det  åpnes ild.  Det  er uklart hva som så  skjedde,  men det er nevnt at stemmer som hørtes ble oppfattet  som tyske.  Overbevist om  at det var tyskerne som angrep,  forlot nordmennene  sin stilling.  I ettertid  viste  det  seg  at det  var  en buss  med  finske  barn  på  vei mot Sverige  som ble  beskutt.   Heldigvis  ble  ingen  såret.  Bussen  skal  ha blitt  snudd rundt  av lufttrykket  fra eksplosjonen.  Utover  dagen ble stillingen ved Solli kapell besatt av nytt mannskap -­ det tredje til nå.

Utover dagen steg spenningen.  Tyske soldater var underveis.   Da jeg kom hjem senere på dagen fant jeg gårdsplassen full av biler. Bilene tilhørte folk fra Mossekanten som tidligere hadde evakuert sine familier og nå var på vei hjem igjen, men fordi bruene var sprengt, kom de ikke lenger. En del folk fra Sanne og Solli samlet seg.  De hadde gått gjennom Pyttemyr og var å både våte og slitne.  Jeg dekket kjellervinduet med en tykk malmplate for at jeg skulle finne dekning hvis det ble skyting.  Av hensyn til dyra ville jeg prøve å bli igjen på gården.  De fleste som hadde kommet inn på gården forsvant etter hvert.

Jeg sto igjen ute i hagen med god utsikt ned på veien, da jeg syntes å høre en svak dur inne fra Rådesiden. Jeg trodde det måtte være tyskere som nærmet seg, men det første som kom til syne, var en hestekjører med en grisepurke­kasse som kom kjørende alt hesten kunne trave.  Han rakk igjennom stillingene før det kom to motorsyklister.   De snudde ved veisperringen og kjørte tilbake igjen.  Etter en lang stund, den virket som evigheter, steg duren til et brus og kom det busser ut av svingen ved Enga, en etter en ­ kjørende mot veisperringen og stoppet. De stod tett etter hverandre en kort stund, for de første skuddene falt. Så ble alt stille.

Det neste jeg observerte var at det kom et lag soldater til syne på en oppgått vei over isen ved Ferjestan.  Så, en kort tid etter, hadde en mindre styrke tyskere gått inn i den norske stillingen i Desideria­lunden.   Det er vanskelig å beskrive den følelsen av maktesløshet jeg følte da jeg fikk se alle bussene som kom. De måtte være flere hundre mann, mens de norske bare var en liten avdeling.  De hadde jo ingen sjanse!  Heldigvis ble stillingen evakuert av nordmennene innen tyskerne nådde fram. Det ble ikke skutt fra stillingen i Desideria, men vakten ved Haugebrua avfyrte visstnok noen skudd.  Det sies at personell fra Desiderias tillingen trakk seg ut og gikk i ny stilling i skogkanten ved Sanne.  Om dette er riktig vet jeg ikke, for meg så tilbaketrekningen ut som en uorganisert flukt.

Etter en stund kom de første norske soldatene opp alleen, og en av dem kom inn på gården og spurte om å få ligge i låven natta over.  Jeg frarådet ham dette. De andre soldatene kunne vi se løpe over Øgardsjordet, og det var som å se rådyr på flukt: De var synlige når de løp over de hvite snøflekkene, men forsvant ut av syne når de kom ut på bar mark. Han som bad om nattelosji løp antagelig samme veien.  Senere fikk jeg høre at noen soldater hadde samlet seg på Isnes utover natten. De skal derfra å ha gått over Vestvannet tilbake til Ravneberget hvor de ble sendt ut fra.  Soldatene var nok både desillusjonerte og slitne innen de var framme.  En fortalte at han mistet en støvel underveis, uten å merke det. Da var krigen over for den troppen.

I mørkningen snudde bilkolonnen ved brua, og vi kunne høre den kjøre av garde. Det var betongdekket på veien og med kanoner som antakelig hadde stålfelger på slep, bråkte det fælt. Etter det hendte det ikke noe mer, og vi ordnet så godt vi kunne til folk for natta.  Han ville ta kontakt med Greåker Fort. Da melkeruta ikke gikk lenger, hadde Kristian Bjørnstad kjørt med hest.  Han kom tilbake ut på kvelden uten å ha fått levert melka på meieriet.  Litt senere ville han ned på Sanne for å undersøke om det var noen tyskere der, men der var det tomt. Selv om det var trangt om plassen, kom vi oss til ro utover kvelden.

Lørdag 13.april
Dagen starten som en vanlig arbeidsdag.  Jeg satt ennå ved kjøkkenbordet og var nesten ferdig med å spise da jeg fikk se tyske soldater komme gående på skaren opp langs hagegjerdet.  Selv om sola skinte, var det ennå kuldegrader og mye snø. Soldatene kom inn i gangen, satte fra seg geværene, tok av seg hjelmene og kom inn på kjøkkenet.  De lot oss forstå at de hadde overnattet i kapellet og at de var svært frosne og sultne.  De satte seg til bords og begynte å spise av maten som sto igjen, uten å spørre om lov.  Jeg gikk ut da de forberedte seg på å vaske og barbere seg.  De kom ut ved åttetiden og en av dem, antakelig patruljeføreren, gikk bort til min far, Aksel Berger.  Tyskeren tilbød seg å betale for seg med Raichkreditkassenschein, noe min far ikke tok imot.

De tyske soldatene trodde nok bilene som stod her på gårdsplassen, hadde tilhørt norske soldater, for de ville vite om vi visste hvor de norske soldatene var blitt av.  De gikk herfra videre mot naboen som de møtte på vei ut, bærende på sengetøy og huskeråd.  Hvor så soldatene ble av la jeg ikke merke til.  En annen gruppe soldater gikk fra hus til hus på den andre sida av elva.   Ved nitiden hørte jeg intens skyting i retningen Greåker Fort.  Så vidt jeg husker opphørte skytingen etter en times tid.

Ut på dagen kom sveiseren på Sanne tilbake, etter å ha blitt med den tyske avdelingen som snudde i Solli og overnattet i Fredrikstad.  Det var denne avdelingen som det hadde blitt skutt på fra fortet.  Jeg vet ikke om sveiseren hadde blitt med frivillig eller om han hadde blitt tvunget med.

Lørdag ettermiddag ble den tyske gruppen som ble igjen i Solli da hovedstyrken snudde, hentet av en lastebil som kjørte mot Sarpsborg.   Da skinte sola og den siste snøen smeltet, våren var i anmarsj.   Lite visste vi om hva vi hadde i vente.  Et år senere så jeg sveiseren igjen, men da i hirduniform.