Det var ikke enkelt å få videregående skolegang for ungdom i utkantstrøk før i tida. Jeg var en av de få i Øvre Tune omkring 1940 som var så heldig å få anledning, men det var ikke fullt så enkelt som i dag. Buss i Agnalt fantes ikke, men ved Trøsken 3 km unna passerte «Skiptvet-bussen» onsdag og lørdag til byen om morgenen til butikkene åpnet, og returnerte om ettermiddagen. Dessuten gikk en buss til byen søndag kveld. Skolebusser var et ukjent begrep.
Tekst: Sigrun Agnalt, 16.08.1998. Publisert i TuneRuner 68, sommeren 2014.
Barn som skulle gå middelskole/gymnas, skulle ha engelsk undervisning i 6. og 7. klasse. Problemet var at mange folkeskolelærere ikke kunne engelsk selv. Utkantskolene hadde ofte bare en lærer, så det var ikke så mange å velge i. undervisningen i fremmedspråk i grunnskolen ble derfor sentralisert for de elevene som meldte seg på til dette tilbudet. Elevene måtte selv sørge for skyss. Selv skulle jeg gå på Lande skole et par kvelder i uka fra 1940 til 1942.
Saken førte med seg at jeg fikk min første sykkel – en av de siste som var å få kjøpt i krigsåret 1940. På grunn av krigen sto vår privatbil, en Ford V-8, parkert i garasjen, da bensin til privatbruk var forbudt. Jeg var snaut 11 år, og liten og tynn for alderen. I all slags vær syklet jeg de 13 km til Lande, og hadde aldri fravær. Jeg var veldig mørkredd, og i bekmørke høstkvelder trådde jeg med blodsmak i munnen opp de lange bakkene. Jeg dagdrømte om bakkene skulle bli av gummi, så de skulle gi etter for sykkelen slik at jeg alltid skulle ha utforbakke! Visse steder på veien var det alltid løssand, og der måtte en passe seg for ikke å velte. I dag er drømmen delvis oppfylt , da dalsøkkene er fylt ut, svinger er utbedret og veien asfaltert.
Det var 3 km lange skoger med dystre graner langs veien. Stenbekkskogen var ganske grei, for der var det lett å sykle fort. Verre var det å trå opp bakkene fra Trøsken til Agnalt, for det var ingen gir på sykkelen den gang! Men aller verst var det over «Hytteskauen» mellom Bjørnland og Trøsken. Her risikerte jeg å få et spøkelse springende ved siden av sykkelen med hodet under armen! Og i Møskedalsbakken spøkte en mann som hadde hengt seg der for lenge siden. Gårdsguttene hjemme på gården hadde moro av å fortelle livaktige skrekkhistorier i skumringen ved kveldsmaten. Vi hadde ikke elektrisk strøm, og kriseparafinen ga bare et svakt lysskjær rundt lampa. Da kunne det gå kaldt nedover ryggen, og bena måtte trekkes opp på stolen.
I mange år bodde det en kvinne hjemme hos oss som hette Marie. Noen ganger på den mørkeste tida syklet hun meg i møte når jeg kom fra «engelsken». Jeg husker ennå hvor sjeleglad jeg ble når hun dukket opp helt ute ved Bjørnland.
I en periode hadde tyskerne innført unntakstilstand. Hvis du ikke stoppet på anrop ville det bli skutt. Når jeg suste av gårde på sykkelen holdt jeg «øra på stilk», og situasjonen var litt uhyggelig. Ellers var det sjelden å se tyskerne på denne veien. En gang drev mange tyskere med å felle tømmer langs veien. En av dem grep etter bagasjebrettet mitt, men jeg greide å komme unna. Forøvrig var tyskerne kjent for en korrekt behandling av sivilbefolkningen. Nordmennene tilhører jo den ariske rasen, som Hitler-Tyskland satt i høysetet.
Når vinteren ble for hard, måtte sykkelen parkeres. Da ble jeg kjørt til Lande med hest og slede over isen på Vestvannet fra Bådstangen til Stinta ved Krakestad. På 1940-tallet var det flere beinharde vintre med 20-30 kuldegrader i lange perioder. Vi pakket oss inn i svære, tykke, fotside kjøreulstere med store kraver. Jeg husker en tur med streng kulde og sno over isen. Bare panna mi stakk fram i friluft, og den ble helt stivfrossen.
Var det umaken verd med så mye bryderi for å komme på skole? Absolutt! Vi hadde en veldig flink lærerinne i engelsk som hette Irma Simonsen. Hun drev en liten trikotasjeforretning i St. Mariegate. Jeg syntes det var veldig morsomt å lære engelsk. Vi var den siste klassen på mange år som fikk engelsk, som ble erstattet av tysk året etter.
Etterpå begynte jeg på Sarpsborg høiere almenskole, og var innlosjert hos kjente familier i byen i 5 år for å ta examen artium. Men det er en annen historie.