Skrevet av Knut Fjellberg. Publisert i TuneRuner 42, våren 2001.
Det hendte en høstdag under krigen i 1942. Min kamerat og jeg rodde en dag på Nipelva der hvor Nipebrua knytter øya til Vartiegsida.
Plutselig hører vi motordur og høye stemmer ovenfra Nordbybakken. Vi får øye på tyske soldater med motorsykler og i full utrustning på toppen av bakken.
Akkurat i dette øyeblikk kom to skolevenninner syklende over brua med varer de hadde hamstret oppe i Varteig. Jeg sprang opp på brua og ropte at dert var tyskere på toppen av bakken. Jentene snudde og tok veien om Ise.
Tyskerne hadde imidlertid sett hva som skjedde i kikkerten og i rasende fart med brølende motorer var de straks på pletten. Noen av den løp ned til båten, endevendte båtlemmene og støtte geværkolbene med høye smell i bunnen av båten. Det så ut som de lette etter noe. En av den grep tak i meg. «AUSWEISS!»
Vi hadde ikke med oss og måtte forklare på stotrende tysk at vi nok ikke var over 14 år. Merkelig nok godtok de forklaringen. Så kom en av dem fram. Han snakket en blanding av dansk og tysk.
«Hvorfor du sende pigerne vekk fra den bro?»
«De hadde hamstra.»
«Hamstra?»
«Ja.»
«Kjenner du Grini?»
«Ja, det er en fangeleir»
«Har du lyst til å komme dit?»
«Nei»
Med et nærmet en av dem seg og slo til meg i hodet så det gnistret. Jeg sank sammen. Da jeg etter en stund kravlet meg opp på bena, så jeg tyskeren dro ventilene ut fra sykkelhjulene og kylte dem langt ut i potetåkeren. Deretter løftet han hånda og skrek: «MARSJ!»
Vi tok syklene våre og leide dem hjemover. Vel hjemme med verkende hode og mektig forbitret på råtassene, prøvde jeg å roe meg ned, men jeg sovnet ikke før langt på natt.