Skrevet av Knut Fjellberg. Publisert i TuneRuner 42, våren 2001.
Dette hendte nyttårsaften i 1943. Vi var fire ungdommer som skulle feire nyttårsaften sammen. Ute var det gnistrende kaldt og snødekte veier.
Utpå kvelden fant vi på at vi ville danse. Jeg hadde imidlertid glemt igjen grammofonplatene mine hjemme hos meg selv og dro tilbake for å hente dem. Jeg var tynnkledd og småløp for å holde varmen. Det var bekmørkt. Plutseig hørte jeg stemmer og et blendende lys traff meg midt i ansiktet.
Det var ingen tvil. Tyskerne var på ferde igjen. Det kunne vel være fem eller seks stykker av dem. To av dem kom bort til meg. Den ene holdt meg i armen mens den andre snakket. Han ville vite hva jeg gjorde ute så sent. Deretter ba han meg å tømme lommene mine.
Uheldigvis hadde jeg en liste med de siste nyhene fra BBC som var kommet på illegal radio samme kvelden. Tyskeren lyste på det tynne papiret og snerret: «Übersetzen!» Nå var gode råd dyre. Jeg måtte for all del ikke vise hvor oppskaket og nervøs jeg var. På en eller annen måte måtte jeg prøve å lure dem. Og så kom ideen! Jeg sa: «Ich bin Schauspieler» (Jeg er skuespiller).
Dette så ut til å gjøre inntrykk. «Übersetzen!» Tyskeren gjentok spørsmålet. Jeg begynte da å improvisere en samtale mellom en mor og en far som gikk hjemme og ventet på sin sønn som aldri kom hjem. Det var vanskelig. Ikke minst fordi det hele måtte være på tysk. Det var jo vrøvl det hele, men etter hvert godtok han det jeg sa. Han lot meg gå. Han skulle bare visst! Hadde han tatt seg bedre tid til å studere papiret grundigere, hadde han ikke unngått å oppdage navn som London, Sevastopol, Kiev, Berlin og liknende.
Først i ettertid forstod jeg hvor ualminnelig heldig jeg var den nyttårskvelden.