Et barndomsminne
Skrevet av Bjørg Haugli. Publisert i TuneRuner 49, høsten 2004.
Denne dagen, som jeg for all ettertid skulle komme til å huske, våknet jeg tidlig på morgenen. Jeg ble liggende en stund for riktig å kose meg under dyna med mine tanker og lytte til alle lydene i huset.
Jeg er den yngste av tre barn i familien og er bare seks år. Aldersforskjellen mellom oss søsken er så stor at jeg føler med nesten som enebarn. Mine søsken er så mye eldre enn meg, henholdsvis 17 og 12 år eldre. Storebroren min studerer i Bergen og er hjemme bare i feriene og knapt nok det. Storesøster bor hjemme sammen med oss ennå og jobber på kontor. Jeg er veldig stolt av dem. Det er ingen av vennene mine som har så store søsken. Søstera mi har til og med en kjæreste, og han syns jeg også nesten er broren min.
Så denne morgenen ligger jeg altså og tenker og lytter til alle lydene i huset. Jeg hører at pappa og søstera mi drar av sted til arbeidet.
Mamma roper at jeg får komme ned og spise frokost. Jeg hopper i tøflene og raser ned trappa til kjøkkenet.
Vi hadde en riktig kosestund, mamma og jeg.
Kilde: NTB/Scanpix
Så rydder vi bordet, og jeg vasket og stelte meg. «Bjørg», sa mamma, « da kan få lov til å ha på deg sko i dag. Det har blitt så tørt og fint ute at det går an». Det hadde jeg nok mast om en stund, men vinteren slapp taket sent dette året. Med nå skulle jeg altså få lov til å gå ut og leke med sko på bena i stedet for støvler. Jeg husker at jeg syntes at bena fløy avgårde med meg, så lett var det etter at tunge vinterstøvler ble satt vekk. Skulle jeg finne venninnene mine? Nei, det var sant, de var jo på skolen, de som var et par år eldre enn meg. Vi hadde en vei fra huset og opp Grålumveien, og der vet det trygt for oss barn å leke. Der laget jeg et paradis, flyveren, og begynte å hinke.
Da var det jeg hørte det – flydur. I all verden så tidlig på dagen, og hvorfor akkurat her? Og så lavt det fløy! Mamma sto på trappa til huset vårt og ristet filleryer, for hun var i gang med dagens rengjøring. På balkongen i nabohuset var fru Evensen i ferd med å riste sengetøy. Da med ett ropte hun over til mor: «Fru Dalen! Fru Dalen! Det var et tysk fly!» Jeg så opp, og der, like over festningen og oss, strøk et fly med svarte kors under vingene. Jeg tror jeg ble veldig forskrekka, for jeg løp ned til mamma, som tok rundt meg og sa stille: «Bjørg, jeg tror krigen har nådd til oss, også».
Dagen var 9. april 1940.
Så fulgte noen timer som jeg ikke riktig husker så godt. Jeg gikk og stullet for meg selv, og det var ikke tale om å gå ut mer. Det var liksom noe skummelt; det var ikke helt som det skulle være.
Etter hvert kom pappa og søstera mi hjem. Søstera mi var med i den frivillige saniteten på stedet, og derfor dro hun av sted dit hvor de skulle møte i krisesituasjoner. Jeg husker at det siste jeg så av henne på lenge var at hun dro av sted på sykkel med rødekorsveske bak på bagasjebrettet.
Mamma og pappa pakka en ryggsekk med mat og utstyr, og vi stengte huset og dro av sted på sykkel til en hytte vi hadde ved Vestvannet, som ligger ca seks kilometer lengre nord enn der vi bodde. «Vi må evakuere», sa mamma. Hva det var for noe, forstod jeg ikke, med det jeg forstod, var at det ble veldig fint å komme på hytta, for der var det sjeldent vi var på denne tiden av året.
Isen lå lenge på vannene den våren. Derfor kunne vi gå over isen fram til hytta hvor vi trodde vi kunne være i trygghet for det som kunne komme. Det var krig i landet.
I de følgende dagene rant det inn med mennesker til denne lille hytta. Normalt var det sengeplass til fem – seks. Nå ble vi etter hvert ti – femten mennesker som bodde der. Sov gjorde vi overalt hvor det var gulvplass. Det var tanter, onkler, kusiner og fetter overalt. Jeg syntes i grunnen det var ganske morsomt med så mange samlet på en gang.
På Torskenes, nabogården til hytta, evakuerte flere av våre naboer fra Greåker. Blant disse var noen av lekekameratene mine hjemmefra. Derfor var det umåtelig spennende for en seksåring som egentlig ikke helt forstod hva dette var og alvoret i det. Men jeg kan huske de alvorlige ansiktene til de voksne.
Mamma og pappa snakket jo sammen om forskjellig ting, og jeg husker at de hadde store bekymringer for broren og søstera mi, som de på det tidspunktet ikke visste hvor var. Dagene gikk, og trangboddhetene begynte å tære på mine foreldre, og nyheter som pappa hørte når han var på jobb på kommunelokalet i Tune, gikk ut på at det var stille og rolig hjemme i Greåkerdalen. Så det ble bestemt at vi skulle dra hjem.
Vi kom oss forholdsvis tørrskodd over isen ned til Bjorlandet. Derfra skulle mamma gå hjem, mens pappa, med meg på sykkelen, skulle sykle i forveien. Vel hjemme i huset vårt begynte pappa å rydde vekk det vi hadde hatt med oss. Jeg fikk i oppdrag å åpne vinduene i stuene for å få inn litt frisk luft. Da var det at det tordnet og braket til! Jeg ble nok litt redd, for jeg spurte pappa: «hva er det for noe?» «Det er bare noen store stener som ruller ned fra festningen, det», svarte pappa. Jeg slo med til ro med svaret og sa at vi fikk gjøre i stand litt mat til mamma kom hjem. «Skal vi koke kaffe nå, pappa?» spurte jeg. Da kom neste brak så hele huset ristet. Huset vårt lå like under Greåker fort som ble bygget i 1907-10 for å ta i mot fienden fra øst. Med denne dagen var det ikke noen fiende som kom fra øst, men derimot tyskerne som kom fra Fredrikstad og rykket mot festningen fra sydvest.
Jeg ble nokså forskrekket, og da forstod jeg at det ikke var noen stener som rullet ned fra festningen. Jeg ropte da sint til pappa: «dette er ikke noen stener som ruller ned fra festningen!» «Nei, jenta mi,» svarte pappa, «det er nok ikke noen stener som kommer rullende ned fra festningen. Det er nok granater som antagelig kommer fra tyske kanoner, og her kan vi ikke være. Vi må komme oss nordover, og vi prøver i første omgang å komme opp til onkel Sverre (pappas bror), for han har bygget ny kjeller og laget tilfluktsrom i kjelleren».
Huset ble stengt igjen, og vi dro nordover Greåkerdalen på sykkel. Rett som det var hørte vi et brak og så sus over oss. Da ble jeg slengt av sykkelen av pappa og dyttet ned i diket ved siden av veien, og han hev seg over meg for å beskytte meg. Jeg ble jo forferdelig redd, men jeg fikk forklart at det var granater som suste over oss.
Mamma, som var på vei ned Greåkerdalen, hadde søkt beskyttelse i skogen ved siden av veien og hadde funnet en fordypning i fjellet. Derfra hadde hun utsikt til huset vårt og hadde sett at vi var på vei nordover. Hun ropte til oss da vi kom på høyde med henne.
Foreldrene mine ble enige om at vi skulle ta oss frem til onkels kjeller så godt vi kunne. Alle tre kom uskadd dit til tross for at granatene suste over oss med korte mellomrom.
I kjelleren følte vi oss trygge, for onkel Sverre hadde ordnet med sandsekker foran vinduene og i hele tatt laget til et fint tilfluktsrom. Der i kjelleren oppholdt onkel Sverres familie seg sammen med hans svigerfamilie som hadde evakuert dit fra Fredrikstad.
Spesielt husker jeg onkels svigerfar. Han var over 80 år og muligens litt rørete. Jeg kan huske at han sa så mye rart. Det var så morsomt syntes jeg at jeg glemte hele krigen og all skytinga. Jeg husker ennå ett av hans utsagn, nemlig: «er ‘ente lov og rett i detta landet mer ‘a? Er’e ingen som kan få detta pakket ut a’ landet?» Så sikker på at jeg husker dette helt fra den tida, er jeg ikke, men dette utsagnet ble referert ganske mange ganger i de følgende årene slik at det er der i minnet som noe som jeg husker.
Det ble etter hvert lengre mellom skuddsalvene, og vi ventet en stund før vi våget oss opp av kjelleren og ut.
Den tiden var det vanlig med utedo, og den hos onkel Sverre lå på hjørnet av uthuset, ca tre meter fra kjellertrappa. Mamma og jeg trengte en tur dit, så vi fortet oss over gårdsplassen og inn på do. Vi ble ferdige og skyndte oss ut igjen. Da kom kjempebraket! Der, tre meter fra oss kuttet en granat en stor gran, som sto på hjørnet av utedoen, tvers av! Glass og splintrer føk inn på do og ut over gårdsplassen, men ingen traff mamma og meg. Det var vel meningen at vi skulle leve en stund til. Med selv i dag husker jeg de likbleke ansiktene som kom fram i kjellerdøra. Pappa trodde jo vi var på do enda, og hadde fått litt av et sjokk.
Dette var vel det mest dramatiske jeg opplevde under krigen. Vi barn ble vel forskånet fra mye av de voksne, slik at vi bare vagt kunne fornemme det presset de voksne hadde.
Grunnen til disse for meg dramatiske opplevelsene var tyskernes framrykking fra Fredrikstad mot Greåker fort. Tyskerne tok oppstilling på Rolvsøysiden av Visterflo, og de skjøt mot festningen. Det var nok alle de granatene som for over festningen, vi merket.
Søstera mi oppholdt seg på Rødekorsstasjonen på Greåker kino. Hun fortalte siden at folk klatret opp i trærne for å se på krigen.
Skytingen fra tyskerne ble ikke besvart fra kanonene på fortet.
Grunnen til dette var visstnok at sluttstykkene var sendt til Mysen.
Men det ble skutt med mitraljøser og rifler. Vi hørte at det falt mange tyskere i den trefningen, men ingen nordmenn ble skadet. Hvor mange tyskere som gikk med, er det en viss uenighet om. Kommandanten på festningen måtte til sist overgi seg. Det var 15. april.
Utsagnene om at faren var over ble etter hvert så klare at vi forlot kjelleren til onkel Sverre og dro hjem.