Greåker fort var ved siste krigsutbrudd en betydelig festning med stor slagkraft. Skytset besto av to 12 cm kanoner montert i tårnet, pluss fire 8,4 centimetere. Det lå ingen lite ildstyrke i disse kanonene som endog kunne holdt panservåpen stangen. Det beklagelige var bare at glyserinen på rekylbremsene var tappet under lagring, og bare en våpensmed kunne klare påfyllingen. Men ingen våpensmed var å oppdrive. Derfor ble kanonene stående tause. Fortets mannskap måtte altså klare seg med geværer. Men om fortet hadde holdt stand og kastet tyskerne på flukt i aprildagene 1940, ville det vel allikevel hjulpet lite ettersom forsvaret av distriktet var uten koordinert ledelse.
Skrevet av Helge Karlsøen. Publisert i TuneRuner 9, oktober 1984.
Den 9. april 1940 var Helge Karlsøen vernepliktig løytnant i artilleriet, og da de første tykse flyene viste seg over Sarpsborg tidlig på morgenen, forlot Karlsøen sin arbeidsplass på Borregaard og meldte seg på Greåker fort hvor han var mobiliseringsoppsatt.
Om disse opplevelsene på Greåker fort skrev Karlsøen, som døde i 1965, en rapport som hans kone Fanny siden tok vare på. Den er tidligere offentliggjort i Sarpsborg Arbeiderblads julenummer 1977.
Morgenen 9. april 1940
Klokken var nærmere 08.00 da vi så de første tyske flyene over Borregaards fabrikkområde. Det var tross alt så overraskende at det tok noe tid og summe seg. Folk stod snart i smågrupper og diskuterte dette so hendte. Enkelte var jo litt mere orienterte enn andre, og de kunne fortelle at de hadde lyttet på radioen kvelden i forveien, og hadde dratt sine slutninger av det de hadde hørt. For oss aller fleste var dette som hendte helt lammende.
Det kom to og to fly i følge. Da dette hadde gjentatt seg noen ganger, gikk jeg og meldte fra til min formann at jeg måtte dra hjem for å ordne meg, slik at jeg kunne fortsette til Greåker fort.
Da jeg syklet gjennom byen, sto folk og glante på flyene, og diskuterte det de så. Enkelte kjente meg og ropte: «Er det krig?»
Hjemme var det samme bestyrtelsen. Kona hadde vært på loftet og hentet uniformen min i møllposen, Det var bare å skifte og putte de nødvendigste ting i en ryggsekk. Jeg hadde truffet en av leieboerne mine, Asbjørg Gjell, da jeg kom inn porten. Han hadde bil, og jeg nølte ikke med å spørre: «Vil du kjøre meg til Greåker fort?» «Ja», lød svaret. Derfor sto bilen allerede klar og ventet på meg.
Men først måtte jeg ta avskjed. Vel, det var ikke lett. Det ble en bønnestund. Min kone, de barna som var hjemme og jeg samlet oss i spisestuen. Etterpå skulle oppgavene her hjemme fordeles. Min eldste sønn var i Røde Kors Hjelpekorps, den andre var husvakt. Så ba jeg min kone og de tre minste å reise ut på landet til min far. Det var ca. to mil fra byen. Så en klem til hver og av sted.
På Greåker fort
En gang mellom kl. 10.00 og 11.00 meldte jeg meg for kommandanten, major Arctander.
Det var kommet lite folk ennå bare to, tre stykker, og de holdt på med å gjøre klar til kunne ta imot depotet. På selve fortet var det en vaktstyrke på ca. 10 mann. Løytnant Bergerud var innkommandert som vaktsjef. De faste på festningen var kommandanten, major Arctander, og kvartermesteren, løytnant E. Weddege.
Forpleiningen var ordnet ved leiet hjelp. Men så vidt jeg så var det ikke gjort noen forberedelser til å sette festningen i kampberedskap. Kommandanten sa at han hadde purret på å få flere folk, men at det var avslått. Vi mottok heller ingen forholdsordre. Det tok noe tid før det ankom flere folk, og dessuten beordret kommandanten de første til Ravneberget fort. Kvartermesteren tildelte meg foreløpig et lite rom over sitt eget kontor, ved siden av løytnant Bergerud. Ut på aftenen kom så en del folk, men mesteparten kom ikke før onsdag formiddag. Også vernepliktig befal kom.
Ammunisjonen hentes fram
Allerede tirsdag ettermiddag begynte vi å transportere ammunisjon fra fredsmagasinet opp til fortet. Til dette hadde vi bare 3-4 mann og en hest. Onsdag formiddag fikk vi også en mindre lastebil, og det ble gitt ordre til at all ammunisjon skulle transporteres opp til fortet. Jeg ble beordret til å forestå denne transporten, og onsdag fikk jeg også ordre til å sørge for at kanonene ble gjort klar. Av kanoner hadde vi to 12 cm tårnkanoner og fire 8,4 cm feltkanoner.
Mekanismene ble oppbevart i magasinene. Vi hadde ti mann til kanonpussen. Dette var en forferdelig jobb. Alle blanke deler, mekanisme-leiet, laderom og mekanismene var innsmurt med gummimaling. Dette var gjort om høsten, visstnok november/desember f.å.
På spørsmål om hva vi skulle bruke for å fjerne malingen ble det svart at vi skulle bruke bensin. Vi var også blitt lovet å få våpensmed.
Kanonene fungerer ikke
Torsdag oppdaget jeg at glyserinen var tappet av rekylbremsene. Vi måtte derfor purre på våpensmeden, da fylling av glyserin var våpensmed-arbeid, og denne demonteringen var foretatt av Kongsberg Våpenfabrikk. Så viste det seg at bensin var ubrukelig til å fjerne gummimalingen med. Vel, vi fikk gjort rent flatene, men spor og mere innviklende deler var det umulig og fjerne malingen fra. Guttene slet og strevet, men fikk det ikke til. Selv måtte jeg samtidig følge ammunisjonstransporten opp i fortet.
Vi var bare to artillerister, løytnant Bergerud og jeg selv. Løytnant Bergerud hadde fra før vakttjeneste og mer hadde han fått i tillegg. Kommandanten disponerte de øvrige befal. En tropp ble sendt til Trøsken bro, og en tropp under løytnant Johannes Hornnes ble beordret til Solli bro.
Tidspunkt for diss disposisjoner husker jeg ikke bestemt. Antageligvis ble vaktstyrken til Trøsken sendt torsdag formiddag og til Solli fredag formiddag. Solli Bro var opprinnelig bevoktet av infanteri.
Endelig utstyr
Det var således ikke mange mann vi hadde igjen på fortet. Situasjonen var heller ikke på andre måter særlig oppmuntrende. De hundre geværene var utlevert, ingen maskingevær eller mitraljøser, 12 000 skudd til geværene og paradoksalt nok: rikelig med kanonammunisjon, men ubrukelige kanoner. Ikke noe telefonmateriell bortsett fra telefonene på kontorene og til sist ingen planlagt meldingstjeneste eller annen form for samband utenfra.
Torsdag meldte det seg tre mann som hadde flyktet fra Ski. De hadde vært med på frivillig øvelse om vinteren og hadde med seg to maskingevær. Da vi imidlertid allerede hadde levert ut all ammunisjon, måtte vi ta tilbake 30 skudd fra hver mann. Det ble litt oppstyr av alt dette, men det la seg snart da folkene så at skuddene ble brukt til opplading av magasiner, og dette ble selvsagt godtatt.
Det verste ved situasjonen var allikevel at den ammunisjon og annen hjelp som kommandanten var lovet fra 1. divisjon helt uteble. Selv måtte vi sende hjem en del mann da vi manglet både uniformer og våpen i tillegg til meget knapp ammunisjonsbeholdning. Sitasjonen på festningen var slik at alle som var litt observante måtte se og forstå at den tilstand var meget mangelfull for ikke å si defekt, og at den umulig kunne by på effektive forsvarsmuligheter. Uten omfattende forberedelser med atskillig hjelp utenfra kunne den ikke settes i tilfredsstillende kampberedskap.
Håpløs situasjon
Torsdag formiddag var stillingen slik: alle uniformer var utlevert. Hver mann hadde fått sitt gevær. Trøskenvakten fikk den ene kassen med geværammunisjon. De som var tilbake på festningen hadde ca. 90 skudd hver, dessuten var en del magasiner til maskingeværer oppladd. I sannhet ikke meget å møte avdelinger fra verdens sterkeste krigsmakt med.
Da jeg ved 23.00-tiden torsdag aften, etter vaktvisitasjonen, kom inn i leiren, møtte jeg fire mann som sa at de var meget misfornøyd med kommandanten og hans disposisjoner. De mente han ikke hadde gjort tilstrekkelige forberedelser. De mange rykter med derav følgende nervøsitet samt mange andre årsaker var vel grunnen til deres misnøye og irritasjon. De kjente meg og jeg dem fra det militære og sivile liv, så jeg fant det naturlig at de kom til meg. Jeg kunne jo heldigvis forsikre dem om kommandantens positive innstill og mange tiltak for å bringe festningen i skikkelig kampberedskap, således at han hadde gjort mange henvendelser til 1. divisjon, men at han ikke kunne gjøre noe for framtvinge den. Dessuten hadde jeg kjent kommandanten i mange år, både fra skolen og fra den militære tjenesten. Jeg ba dem gå og få seg litt søvn, da det var unødvendig å oppsøke kommandanten på grunn av dette. Vi var alle blitt temmelig trette og slitne. Jeg lovte karene å gå til kommandanten tidlig neste morgen.
Krigsråd
Kl. 05.30 fredag 12. april var jeg oppe. Da jeg kom ned til kommandanten lå han på sengen halvt påkledd og hadde en telefonsamtale. Vi snakket om situasjonen. Han redegjorde for hva han var blitt lovet fra divisjonen, men etter gjentatte purringer ikke hadde fått. Han tok for seg bevoktningen, alle muligheter og alternativer og hvordan ammunisjonen var fordelt. Han kom inn på hvilke patruljer som skulle sendes ut og underrettet om at mannskapene på Ravneberget Festning under kaptein Julius Schie, hadde ordre om å gjøre festningen klar til kamp. Om fienden orienterte han ut fra de meldinger han hadde fått at de var på vei nedover i Østfold. Han ba til slutt befalet om å uttale seg og komme med forslag som vi trodde hadde betydning.
I tur og orden kom hver med sitt. En del befal ble stillet til kommandantens disposisjon for oppdrag som måtte komme. Jeg gjorde rede for mine oppdrag med ammunisjonstransporten og rengjøring av kanonene. Ammunisjonstransporten regnet jeg med ville være ferdig ved middagstid, men påfylling av glyserin på rekylbremsene kunne vi ikke gjøre da det var en oppgave for en kanonsmed.
Her kom det så opp at det burde sendes en vaktstyrke til Solli Bro. Kvartermesteren fikk i oppdrag å sørge for forpleining. Til slutt ble vi pålagt å fortsette med våre oppdrag så hurtig vi kunne.
Vi gjør oss klar til kamp
Ved ca 13-tiden fredag 12. april var all ammunisjon brakt inn i festningen. Samtidig kom det ordre om at det skulle settes ut en sterkere vakt mot nord for å hindre spionasje og overrumpling. Mannskapene som hadde deltatt i ammunisjonstransporten ble satt til å kamuflere geværskansen og maskingeværredene. Allerede fra morgenen av hadde det blitt livligere flyaktivitet over festningen. Vi holdt oss selvsagt skjult under overflyvningene. Vi måtte særlig legge merke til at flyene interesserte seg spesielt for Rolvsøy Bro. Denne broen hadde vi sperret, og fredag ble en post satt ut for å kunne ta sperringen under ild. Vi ventet nå at noe snart skulle hende, og jeg ventet svært på en våpensmed som kunne foreta påfylling av glyserin på rekylbremsene.
Tyskerne kommer
Spenningen steg, og det var synlig at mange var nervøse for det som foresto. Imidlertid må det også sies at de aller fleste var rolige. Og så ut på ettermiddagen fikk vi melding om at tyskere var på vei over Råde mot Solli. Ville vakten vår der få anledning til å fullføre sitt oppdrag? Ville de greie å sprenge broen og ville det eventuelt ha noen særlig betydning? Noe senere på ettermiddagen hørtes skyting fra nord-øst, og da mørket kom, så vi glimt av skudd fra samme kant. Vi var straks klar over at det var angrepet på Høytorp fort ved Mysen. Spenningen steg ytterligere. Vi tenkte igjen på vaktstyrken vår på Solli. Løytnant Hornnes hadde fått ordre om å sprenge broen om nødvendig for å stanse tysk fremrykning den veien, ellers ville vår front bli vridd mot nord. Ingen av dem hadde noen øvelse i sprengning, og spesielt ikke brosprengning. Vi var derfor meget spent på om deres oppdrag ville lykkes. Kommandanten mottok senere telefonmelding om at de tyske avdelingene hadde stanset der og tatt hvil. Senere bla han underrettet om at de fiendtlige avdelingene hadde kjørt tilbake til Fredrikstad og stoppet der ca. kl. 24.00.
«Obersten» trer fram
På festningen fortsatte arbeidet nå på spreng utover kvelden. Kjøkkenet var også flyttet opp dit, så fredag aften spiste vi i festningen. Da kommandanten hadde fått sikker beskjed om at tyskerne hadde gått i bivuak, samlet han alle mannskaper i det ene rommet i fortet. Under denne oppstilling ga han en orientering om fienden og egne styrker, herunder hvilke vakter som skulle settes inn. Han trengte 20 mann og bad om frivillige. Nå må man tenke på at alle var meget slitne, og at denne vakttjenesten ville bli en meget stor påkjenning. Det var derfor ikke å undres over at det var en del nøling først. Det varte bare en kort stund, så trådte en eldre mann fram. Navnet hans husker jeg ikke, men blant mannskapene gikk han under navnet «obersten», og han var nok over 60 år. Da han trådte fram, kom det flere som på signal, og vi fikk flere enn vi behøvde.
Kommandanten beordret så et par befal. Han ga også beskjed om at resten kunne gå og få seg den søvn som var mulig de fikk streng beskjed om å ikke kle av seg, og at de måtte være klare på korteste varsel. Jeg fikk ordre om å dimittere mannskapene som ikke hadde vakt, samt se innom hovedvakten. Det ble enda en hard natt for mange. Det hadde vært hardt og intenst arbeid hele dagen. Vi var ikke bare fysisk trette, men nervene var også i ulage på grunn av all uvissheten og ventingen. Samtidig visste vi at det nå var like for ildprøven skulle finne sted. Vi visste med andre ord at denne ventingen bare var en kort frist. Vi skulle snart vekkes opp for å gå i kamp. Hvordan skulle det gå og hvordan skulle det ende? De fleste sovnet sikkert av utmattelse. Det gjorde jeg.
En uhyggelig morgen
Da jeg våknet kl. 05.30 13. april, sto situasjonen straks klar for meg i all sin gru. Etter den korte søvnen forekom situasjonen meg enda verre enn om natten. For en dag å våkne til.
Personlig fikk jeg en veldig trøst i Guds ord. Jeg hadde alt i flere år lært meg å gå den veien. Det skulle vise seg å holde helt ut. Gud ga ingen forhåndsløfte på at jeg skulle komme gjennom dette med livet i behold. Det var Gud og ikke jeg som skulle styre nå. Jeg var under hans ledelse og hadde fått legge av meg den verste børen. Jeg kan ikke huske at jeg har vært så glad før, og heller ikke siden, og jeg følte at jeg ikke var nervøs mer: jeg var klar for det som måtte komme, jeg var klar for dagen. Og så opp og ut.
Tyskerne ved Rolvsøysund bro
Så snart vi kunne ble alle samlet i en oppstilling. Kommandanten delte styrken inn i tre tropper og navn og nummer ble notert.
Hver tropp fikk tildelt sin del av infanteriskansen. Jeg fikk den første delen like ved inngangen mot vest. Løytnantene Bergerud og Hornnes i syd og øst. Så i springmarsj til fortet. I det samme kom meldingen om at tyskerne rykket fram på veien fra Fredrikstad. I full fart bar det opp til festningen. Jeg måtte innom vakten for å få med de ledige mannskaper og gi beskjed.
Mannskapene sto og så ut gjennom skyteskårene da jeg kom opp. Jeg spurte om de hadde sett noe. Det hadde de. Tyskerne holdt på å bryte seg gjennom veisperringene ved Rolvsøy bru. Jeg kommanderte med en gang sikte 4 og ild. Tyskerne hadde ikke fått vekk sperringene ennå, og vi så noen springe vekk derfra. Det ble nå skuddveksling en stund. Under denne var to av våre nær truffet. Våre mannskaper var jo nærmest uøvet, det var årsklassene fra før 20-årene. Jeg kommanderte i dekning og gav dem en rask instruksjon og ordre om ikke å skyte uten at de så mål.
Ildpøve
Kommandanten kom nå. Han hadde mange gjøremål og ingen adjutant. Jeg vekslet noen ord med ham, forklarte hva vi hadde gjort før han fortsatte over til de andre troppene. Vi var i virkeligheten ille stillet: vi hadde ingen oversikt. Ja, vi hadde ikke en gang kikkert eller utkikk og ikke noe samband over telefon. Da kom jeg til å tenke på at det hørte kikkert med til 12 cm kanonene. Jeg forsøkte meg først på kanon nr. 1. den satt helt fast. Så ned i magasinet for å forsøke kikkerten til kanon nr. 2. Den gikk. Det var meget bedre overblikk med en gang. Nå viste det seg at tyskerne, som ikke kunne bruke kjørebroen, nå forsøkte å krype mellom bærebjelkene på jernbanebroen. Vi la den omgående under ild. En del tyskere hadde nok kommet seg over før muligheten ble oppdaget av oss.
Så merket jeg at vi kom under ild fra en maskinkanon. Den var umulig å oppdage. De tre som hadde rømt fra Ski hadde nå blitt drevet fra sin post ved broen og hadde tatt stilling på fortet i et mitraljøserede. De lå nå der sammen med et par geværmenn. De fikk øye på fiendens kanon bak et hvitt hus nord for broen. De samarbeidet og la en voldsom ild, og det lyktes dem å nedkjempe den fiendtlige kanonen. Stilt ble det. Men nå fikk tyskerne en atskillig større kanon i stilling og tok oss under ild, og for tredje gang var jeg oppe og speidet i kanonkikkerten. Det var meget sårt for oss at vi ikke kunne besvare ilden. Fienden hadde flere treff like over infanteriskansen vår, men ikke selve dekket. Det var et hell for oss. Et par menn fikk litt av et sjokk da en pipe ble truffet og raste ned. Ellers så det ut som mannskapene klarte seg meget bra etter at ildgivningen begynte.
Hvitt flagg på begge sider
På vår østfront hadde de tyskerne samlet seg som hadde klart å komme over jernbanebroen. Det satte snart inn med en sjenerende ild fra dem. Særlig var det maskingevær som hadde klart å skyte seg inn. Det var løytnant Hornnes som hadde stillingene på den østre skansen De oppdaget fiendens maskingevær i et takvindu og fikk nedkjempet det.
Siste gang jeg var oppe i tårnkanonen for å speide så jeg tyskerne heise hvitt flagg, men så, omtrent samtidig kom det opp et hvitt flagg hos oss. Tyskerne rev da ned sitt i en viss fart. Jeg sprang da over til infanteriskansen der mannskapene kom strømmende ut. De la sine geværer i en haug og spente av seg beltene med patrontaskene. Her fikk jeg den forklaring at kommandanten og mannskapene hadde forhandlet om å overgi seg, da det var minimalt med ammunisjon igjen. Dessuten ville det nå etter all sannsynlighet bli sendt bombefly mot Greåker Fort. – Vel, vi hadde i hvert fall markert at vi var villig til å kjempe.
Klokken var va 11.00 da vi stilte opp på plassen for barakkene og kommandanten overleverte til den tyske majoren, vi hadde da tre mann som var lettere såret av steinsprut.
Tyskerne overtar
Den tyske majoren ga oss ordre til å oppholde oss på barakkene inntil videre, og at alle måtte forholde seg rolig. Han truet med skyting. Det ble satt tyske vakter utenfor barakkene. Med det samme jeg kom inn i messen, grep jeg telefonen og ringte hjem. Jeg var heldig og traff min sønn. Jeg underrettet ham hvordan det var gått, og ba ham gi beskjed om at ingen var drept. Jeg hadde ikke før lagt fra meg telefonen før en tysker kom og tok den.
Det var stille om natten. Vi hørte bare tyskerne som bråket med sine hester og kolonner av tropper og kanoner. Så kom søndag morgen. Vi hadde ikke mat og dårlig utsikt til å få noe. Lite var det på lørdag også da vi ikke hadde kunnet skaffet noe. Forsyningene fra fredag var slutt på lørdag. Under en samtale med kvartermesteren om morgenen fortalte han at det fantes to kasser med hermetikk oppe i festningen. Jeg overveiet hvordan vi skulle få fatt i noe av den. Det ble til at jeg fikk meg med høyesterettsadvokat Bjørge som var sanitetsmann, som tolk. Vi oppsøkte vaktstuen. Nøklene hang der og vi fikk tillatelse til å gå opp i fortet. En tysker fulgte med. Der var så vidt vi fikk den ene tunge kassen med oss. Det viste seg å være hermetiske kjøttkaker. Det kom godt med. Den andre kassen tok tyskerne hånd om straks.
Ved middagstid mandag 15. april ble vi kjørt til Fredrikstad, og videre til Oslo onsdag 17. april. Her ble vi forlagt til vakten på Akershus Festning. Mandag ble så offiserene sammen med en hel del andre offiserer sent med tog til Fredriksten Festning, Halden, og ankom dit klokken 23.00. Tirsdag 14. mai var fangenskapet slutt, og vi ble sendt hjem ved 16-tiden.
Marineløytnant Russ og tre marinegaster var også med på Greåker fort under kampene. Det lyktes løytnant Russ å rømme, likeså løytnant Bergerud.
Da jeg kom hjem, fikk jeg høre at det var falt 30 tyskere ved Greåker under kampene.