Tuneleiren

Et viktig kapittel i distriktets okkupasjonshistorie handler om tyskernes brakkeleir ved Tune prestegård – ja, faktisk på prestegårdens grunn. Om dette har historiker Sven G. Eliassen fortalt grundig og interessant i siste bind av Tune bygdebok (1930 – 1992). Vi siterer her fra boka, komplettert med en rekke bilder tatt av en tysk soldat, via www.festningsverk.no.

Skrevet av Erling Bakken. Bilder fra Stian Ludvigsen - www.festningsverk.no

Den nye situasjonen, med et okkupert Norge, skapte til å begynne med få harde konflikter, men når det gjelder byggingen av tyske brakker nettopp her, fikk prost Krogh til å se rødt. Prestene hadde fremdeles en viss myndighet i lokalsamfunnet, og ga politimester Hans Olsen i Sarpsborg kraftig inn fordi han mente han gikk tyskernes ærend. Olsen hadde nemlig anbefalt denne tomta som leirplass.

Her forteller prost Krogh:
”En av de siste dager av juli 1940 tok noen norske arbeidere til å grave på prestegårdens eiendom. Jeg gikk ned på jordet og spurte en entreprenør fra Sarpsborg som holdt til der med oppmålinger, hva dette skulle bety. Han svarte meg at han skulle bygge brakker for tyskerne. Jeg ba ham fjerne seg og ta sine arbeidere med. Dette gjorde han. Om ettermiddagen samme dag kom den tyske Ortskommandant i Sarpsborg, Hauptmann Theis, samt byens politimester, Hans Olsen, en annen tysk offiser og arkitekt Montelius. Politimesteren førte ordet og var meget fortørnet på tyskernes vegne over at jeg hindret dem i å begynne brakkebygging på prestegården. Jeg foreholdt ham at jeg trodde at han satt her for å ivareta norsk lov, og etter norsk lov hadde ingen rett til å ta seg til rette slik som her. Jeg hevdet at intet måtte gjøres med brakkebygging på prestegården før tillatelse dertil var gitt av departementet. Hauptmann Theis hevdet at arbeidet ville bli fortsatt dagen etter, og hvis jeg på ny la hindringer i veien, ville jeg bli arrestert. Likeså sa han ifra at tyskerne skulle ha prestegårdens hovedgård til offisersmesse, og at jeg måtte flytte ut innen to måneder. Dertil svarte jeg at jeg ikke flyttet ut godvillig, og at de i tilfelle måtte kaste meg ut. Stemningen var amper, og især var politimester Hans Olsen oppbragt over min avvisende holdning overfor tyskerne. Dagen etter reiste jeg til Oslo, hvor jeg hadde konferanse både i Kirkedepartementet og i Justisdepartementet.

Justisdepartementet satte seg i forbindelse med det tyske hovedkvarteret i Oslo, og Theis fikk instruksjoner derfra. Det ble bestemt at der skulle være et møte på prestegården dagen etter mellom bygdens ordfører, prestegårdsinspektøren, sognepresten, Hauptmann Theis og politimester Hans Olsen. Det første Theis gjorde meg oppmerksom på var at kravet om å avstå hovedbygningen var frafalt. Ordføreren hadde fått i oppdrag å finne et annet sted i bygden hvor tyskerne kunne bygge brakker. Men Theis var sta. Her på Tunejordet skulle brakkebyen ligge, og ingen andre steder. Han kunne ikke engang vente med å bestemme seg til dagen etter. Så var det ingen annen råd enn å gi seg. Og dagen etter var arbeidet i gang med brakkebyggingen. Ca. 80 mål av prestegårdens beste jord ble tatt. Det var folk fra bygden og Sarpsborg som villig møtte frem for å få arbeid, og forbausende villig, synes jeg. Men kanskje kan dette forklares ut fra den uklare situasjonen som rådde i vårt land sommeren 1940.”

Vel 60 bygninger
På prestegårdens grunn ble det snart reist en lang rekke bygninger: Flere mannskapsbrakker, ei sykebrakke, ei stor kjøkkenbrakke, flere garasjer, smie, verksted og en stor ridehall. I alt besto Tuneleiren, eller ”Lille Berlin” av vel 60 bygninger. Opptil 2.700 tyske soldater var stasjonert her, i det som ble okkupantenes base i Sarpsborg-distriktet. Ofte kunne lokalbefolkningen oppleve syngende tyske avdelinger marsjere ut og inn av leiren.

Eliassen forteller i bygdeboka at det kunne oppstå uroligheter ved Tuneleiren. Etter hvert ble det innført midlertidig portforbud etter klokka 20.00. Som grunn for dette oppga tyskerne at beboere på Lande hadde kastet stein og skutt mot leiren. Folk som ble påtruffet etter klokka åtte fikk bøter. Hele saken var en ren tysk provokasjon. Det hendte at bl.a. at noen kvinner som hadde vært ute i skogen og plukket bær for å bedre på matbudsjettet kom for sent fordi den enes sykkel hadde punktert. De andre kvinnene ventet på henne, og alle ble forsinket. Tyskerne oppdaget dem da de neste var hjemme, fulgte dem helt til døra og ga dem ei bot på 50 kroner.
Tyskerne kastet gjerne skyld og ansvar over på nordmennene når de selv gjorde noe galt. Drapet på Johan Soelberg er et eksempel på dette, forteller Eliassen. Soelberg ble skutt av tyskere utenfor Tuneleiren natta mellom 14. og 15. mars 1942. Han ble funnet drept mandag morgen 15. mars og ble pakket inn i en presenning og fraktet på lastebil hjem til kone og to små barn på nedre Lande. Hvordan drapet ble begått, ble aldri oppklart, men Gestapo arresterte en nordmann for drapet. Det var vanlig praksis å sverte sivilbefolkningen og fri seg selv for ansvaret.

Leiren gjøres ren
En del av motstanden mot okkupasjonsmakten kunne bestå i å stjele fra tyskernes  varelagre, såkalt ”orging”. På bryggeriet underslo bl.a. bryggerimesteren maltet tyskerne leverte til ølbrygging og lot tyskerne i Tuneleiren få øl brygget av krisemalt. Det skal ikke ha kommet negative reaksjoner på dårlig øl.
Etter at de fleste tyske troppene hadde forlatt distriktet rundt 15. mai, skulle også ”Lille Berlin” tømmes. NS-folk, folk fra hirden, frontkjempere og ”tyskertøser” ble satt inn for å gjøre rent i leiren. Hjemmestyrkene ble dimittert 16. juli ved en sammenkomst i Tuneleiren der det var samlet ca. 450 personer.

Rundt 1950 var det fortsatt mangel på det meste, ikke minst byggematerialer. Noen benyttet seg av nedrivningsmaterialer og bygde såkalte ”lemmehus” av nedrevne tyskerbrakker. Tune kommune ønsket å rive Tuneleiren så snart som mulig. I 1955 var det bred debatt i herredsstyret om leirens framtid. Brakkeboerne fikk tilbud om tomannsboliger, under forutsetning av at brakkene skulle rives øyeblikkelig. De som ønsket det, kunne få kjøpt boligen til selvkost. Våren 1947 ble det innredet 17 leiligheter i tyskerbrakkene. Noen av tyskerbrakkene ble for øvrig sendt nordover med båt til de mest krigsherjede områdene.

Glom-Buss kjøpte tomt til sitt nye store garasjeanlegg der Tuneleiren lå, og sommeren 1947 fikk Sarpsborg og Omegn Vandrelag av Landslaget for norske ungdomsherberger låne en tyskerbygning i laftet tømmer på sydsiden av Tuneveien. Huset skal visstnok ha tjent som tyskernes offisersmesse eller kontor. I 1950 overdro kommunen bygningen vederlagsfritt til laget, men den måtte snart flyttes. Den nye Tuneheimen, på nordsiden av veien, ble offisielt åpnet 22. mai 1953.