Knut Syversen har innredet ett av rommene i leiligheten i Utsiktsveien til kontor. Et raskt blikk mot bokhyllene forteller hva som er Knuts hovedinteresse – lokalhistorie. Bygdebøkene for Tune er bare ett sett blant flere. Her står perm etter perm, en masse hefter og skriv. Han mener selv at en god del burde vært vraket, men så lenge det er en viss sjanse for at det kan komme til nytte, har han ikke hjerte til å la det skje. Knut innrømmer gjerne at det kan være vanskelig å holde orden, men en viss oversikt har han nok.
Skrevet av Odd Jan Skriubakken. Publisert i TuneRuner 71, høsten 2015.
Foto: Odd Jan Skriubakken.
På årsmøtet i Tune Historielag i vinter ble Knut Syversen, sammen med Aslaug Barfelt, utnevnt til æresmedlem. Jeg var ikke med på selve stiftelsesmøtet i 1979, forteller Knut, men har vært medlem siden det første årsmøtet i 1980. Hans interesse for lokalhistorie var imidlertid vakt lenge før den tid.
Knut forteller at han ikke er innfødt tuneser, men fem av hans åtte oldeforeldre var fra Tune. De tre øvrige kom fra Sarpehaugen på Hafslundsiden, som jo ikke er så langt unna. Han kom til verden en tidlig høstdag i 1929, på et småbruk som het Nordby – helt opp mot grensa til Borge og Sellebakk. Av en eller annen grunn er Nordby slettet fra alle nyere kart. Dette er bare ett av mange eksempler på manglende respekt for historien. Enkelte stedsnavn er forsvunnet helt mens andre dekker et langt større område enn de opprinnelig hadde.
Hjemme hos Knut var det alltid mye snakk om folk og episoder fra tidligere tider. Knuts farfar, August Syversen, ble bort i mot 100 år gammel. Han hadde god hukommelse og var en god forteller. Knut var en like god lytter. Knut gjengir en av historiene: Det var en debatt mellom Gundersen, prest og høyremann, og en venstremann Knut ikke helt husker navnet på. Han var i alle fall bestyrer på en folkehøyskole. Presten Gundersen talte om noe som med Høyres hjelp skulle ”vokse seg store og sterke som eken der oppe ved Trara”, hvorpå venstremannen repliserte: ”Visst er den stor, men innvendig er den pill råtten, og den står og stenger for den unge spire.”
Knut forteller en annen historie også, om ”Elias Kræmmer” eller Anthon B. Nilsen, som han egentlig het. Han var forfatter, og industri- og forretningsmann. Nordby-bruket var en tid eid av en Edvard Rømcke, gammel ungkar fra Drammen, og ”ærlighetens vokter” som Elias Kræmmer sa om han. Han foreslo en gang at de skulle ha husholdning sammen, og engasjere en felles husholderske. Det måtte være en riktig snill og pen en, mente ”Kræmmeren” spøkefullt, en som kunne live opp i ensomheten. Rømcke tok tydeligvis dette noe fornærmende opp. Resultatet ble at en gamme jomfru ved navn Marthe ble ansatt. ”Hun vilde været pragtfuld som gorilla i en zoologisk have, men var ekspert i at stege bif, og det var hovedsaken.”
Knut var skolegutt under hele krigen. Undervisningen kunne til tider være mangelfull, og ble ikke bedre av at Knut ikke alltid møtte opp. En høst tok han seg ”fri” en hel måned for å arbeide på en gård. For sin innsats i ”matauken” fikk han faktisk et diplom, undertegnet fylkesfører Jacobsen. ”Dessverre ble diplomet revet i stykker”, sier Knut. ”Det angrer jeg på i dag, men alt som kom fra den ”gale siden” skulle ødelegges.”
Knut fikk eksamen fra realskolen i 1946, og ble ansatt som laborant på Torp Bruk. Der var han fram til 1952, bortsett fra 10 måneders militærtjeneste i ”Tysklandsbrigaden”. Så begynte han på kjemilinja ved ”Gøteborgs Tekniska Institut”. Blant de 30 medelevene fantes det bare en 3-4 svenske, de øvrige var alle norske. Skolen hadde ikke lærebøker. De skrev ned det som ble undervist. Hjemme på hybelen var det å sette seg ned og renskrive notatene. Slik festet kunnskapen seg.
I forbindelse med et besøk fra Amerika i 1981 ble det arrangert et slektsstevne. Knut hadde der oppdrag å skrive om en gren av slekten. Slik begynte Knuts etter hvert så omfattende slektshistoriske innsats. I 1984 kom han med i slektsgranskergruppa til historielaget, ledet av dyktige Dagny Kultorp. Der hadde de kurs i gotisk skrift. ”Kurset var bra det”, sier Knut, ”men det er nitid lesing over lengre tid som gjør at du etter hvert får et visst tak på det – da som nå. ”
Knut har vært medlem av Tune Historielag siden det første årsmøtet i 1980. Han var først med i ”komiteen for tradisjon og intervju”. Han satt i styret i seks år, og var materialforvalter og arkivar. Men det er altså i slektsgranskerkomiteen han har hatt sitt hovedvirke. Knut ble et aktivt medlem der i hele 22 år.
Historielaget kjøpte inn mikrokort med kirkebøkene for Tune og prestegjeldene omkring. Knut organiserte kortene så de ble enkle å finne fram i. Skillekortene ble påført kirkebokfortegnelse og register. (Tune Historielag har fortsatt disse kortarkivene liggende, samt et par leseapparater, men de er ikke lenger i bruk. Alle landets kirkebøker ligger i dag ute på Digitalarkivet.)
Knut var også sentral i arbeidet med å få skrevet av den originale folketellinga for 1900. Der viste det seg at de såkalte ”extrahusholdningene” var tatt ut fra sin opprinnelige plass i Statsarkivets pakker, og overført Riksarkivet. (Disse ”extrahusholdningene” gjaldt tellingslistene fra sykehus, fengsler og fattiggårder og lignende.) Østfold Historielag bekostet tur inn til Riksarkivet for Knut og Lillian Dybedahl. De fant det de lette etter; hele 1 228 personer fordelt på 59 lister for Smaalenenes Amt.
Knut har også vært med i både Ættehistoriekomiteen og Kilderegisteringskomiteen i Østfold Historielag. Den første arrangerte slektstreff to ganger i året. Den sistnevnte har gjort et stort arbeid med å registrere ”svenskeinnvandringen”. Av 28 00 registrerte har Knut alene registrert 12 000 innvandrere!
Midt på 1990-tallet ble den første kirkeboka for Tune lagt ut på Digitalarkivet av et medlem av DIS Østfold. Det viste seg at den inneholdt en helt utrolig mengde feil – til tross for at flere hadde lest korrektur. Fødslene i 1720 er utelatt, ”Esto Mihe” er registrert som navn, men er latin for Fastelavns-søndag”, Reer er blitt til Peer, og Knut nevner flere feil.
Knut har gjort flere henvendelser for å få den bedrøvelige registrering fjernet og rettet, men det har vist seg vanskelig. Knut har selv transkribert og registrert den første kirkeboka, og kan ikke skjønne hvorfor ikke hans versjon kan gjøres søkbar og tilgjengelig for alle i Digitalarkivet. Men Knut har ikke gitt seg! Nå er den for så vidt søkbar nå også. Den ligger i exel-ark, og er tilgjengelig gjennom slektsgranskingsgruppa.
Før kirkebøkene ble lagt ut på Digitalarkivet, fikk prestekontoret i Sarpsborg mange henvendelser fra folk som lette etter slekta si. Sammen med Gerd Fosseng og Henry Nilsen ble Knut ”ansatt” som frivillige medarbeidere ved prestekontoret. Det første året hadde de over 20 oppdrag, men de ble etterhvert færre. Knut hadde sitt siste i 2005.
Knut har også transkribert en rekke skifter – et møysommelig arbeid, men arbeidsmengden har aldri skremt Knut. Knut er fortsatt høyst vital, selv om alderen etter hvert krever sitt. Vi takker Knut både for intervjuet og hans innsats for lokalhistorien – slektshistorien i særdeleshet.