Tuneskipet

Utgravingen startet i midten av september og var ferdig ca 1. oktober.  Det var Oldsakssamlingens bestyrer, den nyutnevnte historieprofessor Oluf Rygh som ledet utgravingen.

Det var nok ikke noe særligvakkert skip som kom for dagen hvis en sammenligner med senere båtfunn i Vestfold som Osebergskipet og Gokstadskipet.  Det var rester av et skip som engang nok hadde vært et flott fartøy – sikkert helt på høyde med Osebergskipet og Gokstadskipet.  Best bevart var skipet i midten av haugen dere lerelaget var tykkest.  Åtte av bordgangene var helt bevart, mens selve stevnene var helt råtnet bort.

Skipet var bygd i ek.  Det var klinkbygd og ble antakelig rodd med 11-12 par årer.  Rett bak masta hadde det vært bygd et gravkammer, og funnene viste med all tydelighet at den døde stormannen hadde blitt rikt utstyrt, bl.a. med sin ridehest.  Ski hadde han også med seg på sin ferd til dødsriket.  Når det gjelder hesten, viste avtrykkene i lera at den var blitt begravd i stående stilling.  Men av verdifulle gjenstander var det bare rester igjen.  Gravrøverne hadde forsynt seg godt.

Det ble et møysommelig arbeid å frakte Tuneskipet bort fra Haugen.  Det ble buksert om bord i dampskipet «Pallas» som fraktet det fra Visterflo til Christiania.  Tuneskipet er i dag utstilt i Vikingskipmuseet på Bygdøy sammen med Gokstadskipet og Osebergskipet som ble funnet henholdsvis 13 og 36 år senere.

I ettertid har det vært mye diskutert hvordan Tuneskipet egentlig har sett ut og hva det er blitt brukt til.  Man har antatt at Tuneskipet har vært mye mindre enn Gokstadskipet og Osebergskipet, og at skipet bare hadde 10 bordganger.  Jørn Olav Løset, som har en del teorier om Tuneskipet, mener at et skip med 10 bordganger og tiljedekk har vært umulig å ro.  Dertil måtte årehullene sitte alt for lavt i forhold til dekket.  Det logiske er at skipet hadde 12 bordganger.