Espen Odhaug har satt sammen et team som ønsker å bygge en fullt seilbar arkeologisk rekonstruksjon av Tuneskipet i full offentlighet i Fredrikstad med opprinnelig materialvalg, verktøy og byggemetoder. Skipsbyggingen er planlagt basert på et eksisterende rekonstruksjonsforslag av forsker og arkeolog Knut Paasche.
Kilde: Espen Odhaug, Tuneskipets venner.
'Vikingverftet' skal bli en turistattraksjon på linje med Stiftelsen Nytt Osebergskip og byggingen av vikingskipskopiene Saga Oseberg og Saga Farmand i Tønsberg (byens største turistattraksjon). Bordganger vil bli kløyvd fra enorme eikestokker med kopier av verktøy fra vikingtiden. Det blir smie, båtbyggere, frivillige, håndtverkere, markedsfolk og ikke minst turistguide i full sving med historieformidling rundt Tunefunnet og Glomma-regionen i vikingtiden.
Etter byggeperioden skal markedstilpassede og helhetlige formidlings- og opplevelsesaktiviteter tilbys basert på seiling/roing med rekonstruksjonen.
Prosjektgruppen er etablert. Det har vært på befaringer på Isegran i Fredrikstad og Eidet i Sarpsborg. Prosjektet er presentert i møter med politisk ledelse i Fredrikstad Kommune, Kultursjef i Sarpsborg Kommune og Fylkeskultursjef i Østfold Fylkeskommune.
Overordnet mål
Det overordnede forskningsmålet er å få bygget en arkeologisk rekonstruksjon av Tuneskipet så nært opp til originalen som mulig, med opprinnelig materialvalg, verktøy og byggemetoder. Dokumentere byggeprosessen vitenskapelig, og lære mer om Tuneskipets sjødyktighet og seilingsegenskaper gjennom praktiske forsøk.
Det overordnede formidlingsmålet er å formidle Tunefunnet og Østfolds rike kulturarv fra vikingtiden til turister, innbyggere, skoleelever og andre interessenter, på en måte som skaper lønnsomhet, engasjement, fellesskap, samhandling, tilhørighet og nærhet til historien.
Hovedmål
Hovedmålene for prosjektet er:
- Etablere 'Vikingverftet' på Isegran eller Eid ved Visterflo, og starte kjølstrekking i 2017 – 150 år etter at Tuneskipet ble gravet ut på Haugen gård i Rolvsøy.
- Bygge en fullt seilbar arkeologisk rekonstruksjon av Tuneskipet, basert på endelige tegninger av forsker og arkeolog Knut Paasche. Skipet skal bygges i full offentlighet med opprinnelig materialvalg, verktøy og byggemetoder der dette er praktisk gjennomførbart. 'Vikingverftet' skal bli en turistattraksjon på linje med Stiftelsen Nytt Osebergskip og byggingen av vikingskipskopiene Saga Oseberg og Saga Farmand i Tønsberg (byens største turistattraksjon). Bordganger vil bli kløyvd fra enorme eikestokker med kopier av verktøy fra vikingtiden. Det blir smie, båtbyggere, frivillige, håndtverkere, markedsfolk og ikke minst turistguide i full sving med historieformidling rundt Tunefunnet og Glomma-regionen i vikingtiden.
- Tilby markedstilpassede og helhetlige formidlings- og opplevelsesaktiviteter basert på seiling/roing med rekonstruksjonen av Tuneskipet.
Bakgrunnen for prosjektet
Innovasjon Norges strategiske valg om å løfte frem tematiserte opplevelser knyttet til Vikingtid sammenfaller med mange regioners satsing på temaet. Både Vikingskipshuset i Oslo, Vikinggården på Avaldsnes, byggingen av Sagastad og Myklebustskipet i Nordfjordeid, Midgardsenteret på Borre, Lofotr Vikingmuseum på Borg, samt byggingen av vikingskipskopiene Saga Oseberg (Osebergskipet), Gaia (Gokstadskipet) og Saga Farmand (Klåstadskipet) er eksempler på dette.
Glomma-regionen var et av maktsentrene i Viken under vikingtiden. Det er i år nøyaktig 150 år siden Tuneskipet ble gravet ut på Haugen gård på Rolvsøy i daværende Tune kommune. Skipet er idag ett av tre verdenskjente vikingskip utstilt på Vikingskipshuset i Oslo – en turistdestinasjon som trekker over 400.000 besøkende årlig.
Det originale Tuneskipet har vært utsatt for store endringer og påkjenninger fra det ble bygget i år 900-905, til slik skipet foreligger på Vikingskipshuset i dag. I årene før utgravingen var mye av jorden i gravhaugen fjernet for å bli brukt andre steder. Dessuten var haugen åpnet og delvis utgravd før den arkeologiske utgravningen. Dette førte til at det kom oksygen inn som bidro til å bryte ned skipet i gravhaugen. Tuneskipet ble utgravd på en tid da den moderne arkeologien enda ikke hadde funnet sin form. Skipet ble hentet ut av graven både raskt og røft. Det førte til at både mannen som var begravd i skipet og de fleste av gjenstandene han fikk med seg ble enten borte eller ødelagt.
Utgravningene
Utgravingen ble ledet av professor Oluf Rygh, og varte bare om lag to uker. Fordi arbeidet gikk så fort, fikk skipet en nokså hardhendt behandling. Blant annet har skipet flere merker etter spadene som ble brukt. For å få skipet ut av gravhaugen ble det festet en treramme til undersiden av skipet. Det ble spent hester til rammen, og skipet ble trukket ut av gravhaugen og transportert til en elv i nærheten. Her ble skipet flyttet over på en pram og fløtet til fjorden, og videre inn til Oslo. Tuneskipet ble liggende utendørs en tid før det fikk et eget hus.
Skipet har siden 1930 stått utstilt på Vikingskipshuset i Oslo sammen med Gokstadskipet og Osebergskipet.
Arkeolog og forsker, Knut Paasche ved NIKU I Oslo, tok initiativ til å forske på Tuneskipet i en periode over 4 år, mens han var ansatt på Vikingskipshuset i Oslo. Arbeidet førte til at han tok sin doktorgrad på tema dokumentasjon og rekonstruksjon av arkeologiske objekter, på nettopp Tuneskipet. Dette arbeidet har videreutviklet gjeldende metode for dokumentasjon av arkeologiske skipsfunn.
Metoden innebærer blant annet at alt treverk på originalen er målt nøyaktig, avtegnet i størrelse 1:1, fotografert høyoppløselig og laserskannet. Skannet materiale er bearbeidet til tegninger og er ferdig 3D-modellert. Paasche har gått detaljert inn i emner som; trestruktur, tørking og fuktighetsnivå, sprekker, svinn og andre konserveringsmessige forhold, samt brukt viten om treet som organisk materiale, for å kunne rekonstruere treverket, og komme nærmere skipets opprinnelige form. I tillegg støtter Paasche seg på nøyaktige tegninger og målinger av skipet slik det så ut før skipet ble trukket ut av gravhaugen.
Forskningen avdekker at Tuneskipet er bygget av eikestammer hogget mellom år 900 og 905. Skipet hadde minst 12 bordganger og var derfor konstruert for å tåle havseilas. Det var også flatere i bunnen enn sine søstre fra Gokstad og Oseberg, og hadde dermed bedre bæreevne enn sine to «søsterskip». Ut fra et ekstra kraftig mastefeste kan man også konstatere at fartøyet hadde en langt større seilføring og kan ha gjort betydelig større fart enn de to mer kjente fartøyene fra Vestfold.
Prosjektet tar utgangspunkt i det eksisterende rekonstruksjonsforslaget fra forsker og arkeolog Knut Paasche.