Det er takket være minnesmerket som ble reist over ham etter hans død at man vet hva han het. Minnesmerket var en runestein og kjennes i dag som Tunestenen. Mannen selv var Woduride og sammen med det som kan ha vært hans sønnesønn Wiwar, som var den som reiste steinen, er dette de to eldste østfoldingene man vet navnet på og kan fortelle noe om. Begge navnene finnes i steinens runeinnskrift, som er den eldste innskriften man har fra Østfold og også en av de eldste fra Norge. Runene på Tunestenen er på urnordisk, språket man snakket her oppe i nord før norrønt. Innskriften er den lengste og viktigste som er bevart på dette språket. Steinen dateres på bakgrunn av runenes språkform og skrifttegn til slutten av 300-tallet eller rundt 400 e. Kr..
Den første beretningen
Foto: Erling Bakken
Den første beretningen man har om selve steinen er fra 1627 da Peder Alfssøn ved katedralskolen i Christiania forteller om den i en innberetning til oldtidsforskeren professor Ole Worm i København. Han forteller Ole Worm at den sto i kirkegårdsmuren i Tune kirke og lagde tegninger av dette. Arkeologen Erling Johansen tolket tegningene til at steinen sto på en lav gravhaug og derfor må ha stått på sin opprinnelige plass i 1627. I så fall må kirkegårdsmuren ha blitt bygd i forhold til denne. Riktignok ble mange runesteiner flyttet til kirkegårdene i tidlig kristen tid, så man kan ikke være helt sikker på at dette stemmer. Steinen ble fraktet til Christiania i 1857 og er i dag utstilt på Historisk Museum i Oslo. Selve steinen er to meter høy og omtrent 40 cm tykk. Runene står på de to bredsidene av steinen, noe som kan kalles forsiden (A-siden) og baksiden (B-siden). De går i rekker oppover og nedover steinen med en skriftretning som vekselvis går fra venstre mot høyre og fra høyre mot venstre.
Tolkninger av runene
Runene på Tunestenen er selvfølgelig tolket flere ganger av forskjellige forskere. En av dagens fremste runologer, Terje Spurkland ved Universitetet i Oslo, har gitt sin versjon i boka "I begynnelsen var Futhark" fra 2001. Han tolker teksten på steinens forside som "ek wiwar after woduride witadahalaiban worahto". Dette oversettes til "Jeg, Vi, til minne om Vodurid, brødherren, gjorde runer". Wodu betyr "rasende, avsindig, heftig", mens ridaR er avledet av verbet "å ri". Wodu finnes i dag på tysk som ordet Wut og betyr raseri. Gudenavnet Odin er også avledet av det samme. Navnet blir dermed "Den rasende rytter". Sammenhengen navnet opptrer i gjør at man også kan gi Woduride en rolle i Odinkulten i Tunekomplekset. Det har nemlig blitt funnet gullbrakteater, en spesiell type hengesmykker fra folkevandringstid, blant annet i Glemmen i Fredrikstad og Sletner i Askim der den ridende figuren avbildet er tolket som den rasende rytteren Odin. Odin har her blitt tolket som en sjaman. Det er brakteaten fra Glemmen som vises ovenfor, et fotografi fra Kulturhistorisk Museum, og som kanskje her også kan sies å vise Woduride i tillegg til Odin.
Innskriften på Tunestenen viser at Woduride ikke bare var en kultleder, men også en verdslig høvding. Tilnavnet Witadahalaiban kommer av "witan" som betyr "sørge for" og "halaiban" som betyr leiv eller brød. Navnet blir da ”Den som sørger for brødet”, eller ”Brødherren”. Woduride må derfor minst ha vært en mektig storbonde med mange husfolk, men det er større sjanse for at han var en høvding med mange undersåtter. Bildet av ham som brødherre og brødgiver gir assosiasjoner til et herre-tjener forhold, eller et patron-klient-forhold som man kjenner fra romerne. Han sørget for deres sikkerhet og at de alltid hadde mat. Ordet er det samme som det gammelengelske Hlaford, som på moderne engelsk blir den adelige tittelen "lord". Hlaford betyr egentlig "loaf warder" (den som tar vare på brødet) eller loaf-giver (brødgiver). I gamle engelske lovtekster omtales i tillegg folk med en avhengig sosial status som brødetere, noe som klart indikerer forskjellen mellom dem og slike som Woduride. Mer enn ordets konkrete betydning som brødherre kan tilstedeværelsen på Tunestenen bety at ordet da hadde blitt en tittel. Det kan således ha vært en tittel hos overklassen i Tune rundt 400 e. Kr. Hvis så viser det at Woduride var en høvding/fyrste med tittelen witadahalaiban, eller på dagens engelsk, Lord Woduride. Kanskje var han til og med forfar til de senere kongene på Alvheim.
Tunestenens bakside
Tunestenens bakside gjør hele steinen til et unikt dokument fra folkevandringstiden (400-550 e. Kr). Teksten tolkes av Spurkland som "…h woduride staina þrijoR dohtriR dalidun arbija asijosteR arbijano", noe som oversatt blir til "jeg overdro Vodurid(e) steinen. Tre døtre forberedte gravølet, de kjærligste/mest gudebårne av arvingene". Denne setningen gjør at Tunestenen ikke bare er et minnesmerke over en stormann, men også et rettsdokument fra en tid man nesten ikke har noen andre skriftlige kilder fra. Steinen blir et bevis på et arveoppgjør i Tune rundt 400 e. Kr. De fleste runesteiner i vikingtid ble reist av den dødes nærmeste slektninger, blant annet for å hevde sin arverett etter denne. Det er nok tilfellet også med Tunesteinen, selv om den er flere hundre år eldre. Woduride må ha vært en mektig mann med høvdingsete i Tune. Wiwar, eller Vi som han heter i Spurklands oversettelse, poengterer dette ganske ettertrykkelig. Wodurides tre døtre oppleses som hans nærmeste arvinger. Wiwar var derfor ikke sønnen, som hvis han hadde levd hadde vært hovedarving, men antakelig var han sønnesønnen og derfor arving på samme nivå som tantene. Han var altså antakelig sønn av Wodurides sønn og sistnevnte var dermed hans farfar. Sønnesønner hadde samme arverett som døtre. Så fremt innskriften er rett tolket viser den tydelig at man på den tiden da Tunestenen ble reist hadde forestillinger om arverett. Hvis arverettsreglene i de gamle landskapslovene fra vikingtid går så langt tilbake som 400-tallet må Wodurides nærmeste etterlatte være sønnesønnen Wiwar og de tre døtrene. Innskriften indikerer også at arvingene hadde visse forpliktelser i forbindelse med gravferden. Sønnesønnen reiste minnesmerket og redegjorde for arveoppgjøret. Døtrene klargjorde arveølet, noe som også kan ha hatt en kultisk funksjon. I tillegg til å vise at Wiwar og hans tre tanter var arvingene etter Woduride kan man trekke enda en viktig slutning fra Tunestenens runer. Dette gjaldt selve høvdingmakten og alle de gode egenskapene som høvdingen hadde som brødherre for sitt folk. Makten og egenskapene som høvding var nå ført over til Wiwar som nå var blitt den nye brødgiveren og som ville fortsette å være en like god høvding som sin farfar. Gjennom teksten har Wiwar i tillegg tatt sin avdøde farfar til vitne og garantist for at alt blir gjort etter rett sed og skikk og at alt blir værende slik det var under Woduride med ham selv som den nye gode brødherren.
Den nevnte boka til Terje Spurkland kan anbefales, ikke bare om Tunestenen, men om runer generelt. Den alltid like gode kilden for Østfolds historie, "Øst for Folden" har selvfølgelig også med om steinen og runeinnskriften. For en enkel sammenligning av de forskjellige tolkningene av runeinnskriften kan den norske bokmålsartikkelen på Wikipedia anbefales, men det vil også lønne seg å lese den nynorske artikkelen samme sted da de ikke er like og har noe forskjellig innhold som gjør at de kompletterer hverandre mer. På bokmålsartikkelen der Spurklands tolkning omtales har det riktignok blitt en feil via referansen og Wiwar kalles brorsønn. Tegningene av steinen gjort av Peder Alfsøn kan sees nedenfor eller på nettsiden til Store Norske Leksikon.
