Her skal jeg fortelle litt om hvordan det var å være barn på Kalnes i årene like etter krigen. Østfold Landbruksskole som det het den gang. Kalnes var en stor gard, og vi barn hadde fritt spillerom over ale. Her kjente alle hverandre, og dersom du trengte en hjelpende hånd, stilte alle opp.
Skrevet av Torill Skrøder. Publisert i TuneRuner 61, høsten 2001.
Kalnes var veldig gammeldags til en skole å være. De hadde bare en traktor (gråtass). Ellers gikk alt arbeidet med hånd og hest. De hadde 24 hester med stort og smått. Den eldste hesten var 20 år – en ordentlig grinebiter.
Den het Njål, og vi sa den var snål. Vi ungene fikk ri hestene til havnehagen etter arbeidstid, og det var moro. Men det gjaldt å holde seg godt fast i mana så vi ikke falt av da hesteryggen var glatt.
Vi var vel rundt 7 – 8 unger som holdt sammen, og fritidsproblemer hadde vi ikke. Det var veldig mye gjedde i Vestvannet, og elevene ved skolen hadde konkurranse med premie om hvem som fikk den største fisken. Det ble aldri noen av oss ungene som vant, men moro var det.
Kalnes hadde mange robåter som vi fikk låne. Så vi la mye ute på Vestvannet og fisket og badet. Men ved Bjorlandet var det en evje som vi kalte Rangla. Der var det sumpet og myrlendt, så stedet var tabu for oss. Men der var det beste stedet å plukke Maria Nøkleblom om våren.
Det druknet en ku der en gang.
På St. Hansaften var hele skolen samlet i Orebingen til lek og konkurranse med premie, kaffe og kaker, brus og eggedosis i høye glass.
Det var mange katter på skolen, så det ynglet av kattunger. Når det ble for mange, måtte elevene skyte dem, til stor fortvilelse for oss jenter. Guttene syntes det var spennende. En gang tok jeg med tre kattunger hjem. Moren min var tålmodig og glad i dyr. Men dette ble for mye. Til og med jeg sa at det ikke gikk. Så de måtte bøte med livet.
Høyonna var en fin tid når høyet skulle i hus. Da grov vi oss lange ganger og huler i høyet. Noen ganger gikk langs laveveggen så det kom litt lys inn fra luftelukene, men de fleste var mørke. Det var skummelt og morsomt da vi ikke visste hva vi støtte på der vi krøp rundt.
Vinteren var et kapittel for seg selv. Vi gikk mye på ski og skøyter på Vestvannet. Skolen skar store isblokker på Vestvannet, som ble oppbevart med masse sagmugg i ishuset på skolen. De ble kjørt opp med hest og slede, og vi fikk sitte på lasset. Det var gøy. En kasse med beslag inni var like bra som et kjøleskap. Den holdt isen kald i mange dager.
Eier: Torill Skrøder.
En dag var det kommet så mye nysen at det var helt ufremkommelig. Da spente far en av hestene for langsleden for å kjøre oss til skolen. Vi tok med oss barna fra Sandtangen som kom i slede derfra også, så de slapp å kjøre lengre. Vi gikk på Opstad skole. Da far kom hjem, fikk han kjeft av bestyreren, Stausland. Hesten skulle ikke brukes til skoleskyss. Ungene skulle gå på skolen, for det måtte han da han var barn. Men det ble en tre fire turer til, da far ikke brydde seg noe om det. Han var jo sjefen for hestene. Ellers gikk vi, sparket og brukte skia. Om sommeren var det sykkelen.
Hver jul hadde hele skolen julefest andre juledag. Alle var invitert fra den minste til den største. Vi fikk middag, kaffe og kaker, gang rundt juletreet og juleleker. Middagen begynte alltid med lutefisk – det verste jeg visste. Men jeg fikk jo lirket den over på tallerkenen til far – så var kvelden reddet.
Vi hadde ender, og en natt på vinteren våknet mine foreldre av en and som skrek. Nedenfor huset var det en andedam som de brukte om sommeren. Hun var på vei til dammen. Da far skulle se etter, viste det seg at en av sølvrevene til skolen hadde kommet seg ut av buret sitt og inn der vi hadde endene. Den hadde drept fire og skadet to pluss den anda som hadde kommet seg ned på den islagte dammen for å varsle faren. Det var et trist syn. Kalnes hadde en ganske stor revefarm den gangen.
Om sommeren syklet vi ofte til Sandtangen på Neset og var sammen med barna der. Da rodde vi ofte til lensa i Svartdal og badet. Det var morsomt å hoppe fra tømmeret, men farlig, for det var fort gjort å komme under tømmermosene. En gang ble vi ordentlig redde da en av guttene forsvant under tømmeret, men heldigvis fant han en åpning i siste liten. Da var vi ikke høye i hatten,