I artikkelen Minge skole – den eldste historien beskrives hvordan den lille, men da ganske folkerike grenda Minge endelig fikk sin egen skole i 1893. Da hadde innbyggerne måttet vente på skole i 25 år etter at vedtaket var fattet og pengene bevilget! Men da den omsider sto der ferdig, var de godt fornøyd. Skolehuset var enkelt, men beliggenheten og utsikten var den vakreste i hele kommunen, ble det sagt.
Skrevet av Reidar Stang. Publisert i TuneRuner 57, høsten 2008.
Den første skolen ble senere ombygd og betydelig utvidet- i 1922 – etter store skolereforrner på riksplan. Minge skole var etter dette 3-delt i mange år.
Det fins minst to ulike historier om en skole. Den ene er den ytre og offentlige historie. Den andre er den indre historie, den som ble opplevd av brukerne, elevene i skolestua.
Vi er så heldige denne gang å kunne presentere hittil upublisert materiale fra denne indre historien i den gamle Minge-skolen, – ja endog litt fra omgangsskolen i 1880-årene!
Foto: Christian Emil Larsen, 1925
Informanter er
– Jenny Pinås f. 1912
– Ruth Amundsen f. 1918
Ingen av dem lever i dag (Ruth døde nylig), men jeg hadde en samtale med de to søstrene i 1993 – om deres opplevelser fra skoletida.
Jenny begynte på Minge-skolen i 1919, altså mens den første gamle skolen ennå var i bruk, mens Ruth begynte i 1925, tre år etter at den nye skolen sto ferdig. Naturlig nok var det den eldste, Jenny, som kom med det meste av stoffet som her følger:
– Faren vår gikk på omsgangsskole på gården der Oskar Minge bodde, sønn til Johan. Men så ble den flyttet til gården der Anton bodde. Der fikk de egen inngang, og slapp å gå gjennom kjøkkenet som de gjorde på nedre Minge. De hadde felles lærer med Jelsnes, og han var 14 dager på Minge og 14 dager på Jelsnes. Han hadde også skolen på Stang.
Den første læreren far hadde, var Edvard Strand. Han bodde på Jelsnes sammen med kona Milla. Etter Strand fikk han lærer Nygård.
Lærerne den gang brukte pekestokker som de ofte slo over tvert. Far fortalte om en av elevene, Selmer Dalen, far til Asbjørn, som en gang ble sendt ut i skauen for å skjære ny pekestokk av en seljekjepp. Selmer var en skøyer, og han skjærte dype kutt i stokken på flere steder – uten at det var så synlig. Da læreren senere begynte å slå i sinne, datt kjeppen i bare biter!
Jenny, som altså fikk starte mens gamleskolen ennå sto, forteller:
–Det var bare ett klasserom på skolen. Med ett vindu mot sør og ett mot Minge-gårdene. Det hang ei lita tavle på veggen, bare vel en meter lang. Vi hadde seks doble pulter. Det sto en ovn ved utgangsdøra. Kanskje det sto et skap bak i rommet. Det kan jeg ikke helt huske. Vi hadde veldig få bøker i gamleskolen. Og vi måtte selv kjøpe alt vi brukte, både hjemme og det vi brukte på skolen. Til høyre ved siden av kateteret sto et vaskestell i metall og ei bøtte med drikkevann og ei øse som alle brukte.
Ei som hette Olava, mor til Oskar Minge, henta vann og gjorde rent. Ho var også oppe tidlig og tente i ovnen så det var varmt til vi kom. Hos Oskar bodde også lærerinna, i et rom i 1.etasje. Ho hette Ingeborg Øpstad. Etter henne kom Frida Faristveit, og så Marie Utne. Ho bodde på Stang og sykla på dårlig vei. Om vinteren måtte ho gå den lange veien.
Etter Marie kom Per Molland, og han også bodde på Stang.
Da den nye skolen ble bygd, ble det lærerboliger i 2.etasje. Da kom Einar Økland. Ruth gikk først fire år for ham, og deretter tre år for lærer Dørdahl. Og Ruth forteller:
– Han tok seg veldig godt av dem som lå etter i fagene. Slik hadde det ikke vært vanlig før. Tvert imot fikk de som lå etter, sitte igjen! Og før vi andre gikk, måtte vi synge: ”Lat-Hans, Lat-Hans . . . ” til dem, mens de sto der og nesten gråt, Vi syntes veldig synd på dem. Men Dørdahl behandlet alle likt.
Økland var spesielt nøye med innmarsjen, husker begge godt. – Først blåste han i pipel når vi skulle stille opp. Så var det nøyaktig militær marsj – i rekke og rad: ”Fremad marsj! – – Venstre om!” Og venstre fot skulle alltid først opp i trappa! Og han var nøye med at vi tørket godt av oss foran ytterdøra. Inne i gangen hengte guttene av seg klær på den ene sida, og jentene på den andre. Så var det igjen ”Fremad marsj!” og ”Venstre om!” ved pultene og til slutt: ”Sitt ned!” Hver morgen måtte vi synge salmevers og be Fader Vår først.
Da Dørdal kom, fortsatte han med samme form for innmarsj, men han var ikke så streng. Han hadde ingen pipel, – han bare kom ned fra 2.etg. og sa: ”Still opp”.
Økland var bestandig med ute og lekte i friminuttene, slo langball, hoppet høyde, akte i bakkene. Og han tok oss med på å plante hekk rundt tomta, og vi anla en hage til høyre rett innenfor porten. Dette skjedde sammen med herredsgartneren.
Økland kom også med noe nytt i sangtimene: Orgel! Han hadde med seg et lite reiseorgel – til å slå sammen så han bar det med seg som en liten koffert. Med pedaler!
Sløydundervisningen skjedde inne i klasserommet i sommerferien. Det var Bratthole som hadde Agnalt og Minge i sløyd.
Da jeg (Jenny) gikk på skolen, hadde vi ”syskole” på Sætre, der som Johnny Sverresen nå bor. Vi gikk den gamle veien som tok av ved Storedalen. Det var Anna Sætre (f.Haslien) som hadde oss.
Ruth: – Vi hadde først også Anna Sætre, men fikk senere frøken Bjørnstad, som også losjerte på Stang. Vi hadde syskolen en periode på våren, og vi sydde små ”pompadurer”. Det var tøyposer med snor øverst. Videre sydde vi undertøy, serk og bukse, og vi strikket strømper, svarte tjukke ullstrømper! Det siste året strikket vi tøfler i to farger. ”Skomaker’n” (”Sæter’n”) satte såler på dem for oss.
Vi hadde ikke noe gymnastikk. Men jeg husker vi hadde en tur på isen nå og da. Det kunne være en sparketur til Jelsnes eller Agnalt skole.
Minge-skolen ble også ofte besøkt av andre skoler, både sommer og vinter. Om sommeren kom bl.a. Opstad med lærer Ulsten, og Hafslundsøy. Da hadde Økland flyttet dit. De kom kjørende i svære lastebiler. De tok inn på Minge og fikk mat der. Så var det som regel tur til Kjerringåsen, og Minge førte an opp bakkene.
Da de gravde og skjøt ut tomt til den nye skolen (som ble bygd inntil den gamle), passet de på å gjøre det i friminuttene. Da måtte vi elevene springe forbi Klevbråten og helt opp på åsen og være der mens de skjøt! Jeg husker også at de sto og blanda sand og sement, to mann med hver sin skuffe i møkkalemmer (de ble ellers brukt til å kjøre gjødsel på jordene).
Nytt uthus ble bygd samtidig med den nye skolen.
Gina Klevbråten var forresten veldig snill. Det hendte ofte at ho kom ned idet skolen slutta og bad oss opp til seg på gode kaker og saft.
Før 1925 var det muntlig eksamen i alle fag. Da var læreren og skoleinspektøren tilstede. Men etter det ble det skriftlig eksamen. Da begynte det også å holdes eksamensfester.
Ellers var det juletrefester, misjonsfester, søndagsskolefester og ungdomsfester på skolen. Og 17.mai-fester. Da var det lærer’n selv som spanderte maten, men han fikk hjelp til å smøre og ordne.
Lærer Molland drev sangkor i Minge og Agnalt.
Økland stiftet ungdomslag. På eksamensfester o.a. satt de ute i gamle klasserommet og spilte til sangleker og lignende. Dette ble slutt da lærer’n gifta seg. Fru Økland likte ikke dette.
Senere drev de i lagården på nedre Amdal. Det var folkeviseleik og dans.