Omgangsskolen

Den første skoleloven kom i form av en forordning i 1739 som endte opp med omgangsskolen. Omgangsskolen besto av lærere som vandret rundt på gårdene og underviste. Det var opp til gårdene å stille egnede rom til undervisning og å få samlet barna til undervisning fra gårdene rundt.

Undervisningen foregikk stort sett på vinterhalvåret og elevene fikk 8 ukers undervisning årlig. I praksis fikk de mindre fordi frafallet blant elevene for å hjelpe til på gården var stort.

Den viktigste læreboka var Erik Pontoppidans "Forklaring til de Enfoldiges Nytte".

Omgangsskolen ble delt inn i 4 distrikt i Tune og fordeling blant disse var slik:

Kirkefjerdingen skoledistrikt omfattet rodene Alvim, Lande, Vister, Bjørnstad og Hannestad, altså områdene rundt kirken. Mathias Johansen var skoleholder her fra 1806 til 1837

Oppbygdfjerdingen skoledistrikt omfattet størsteparten av øvre Tune og hadde i 1782 105 elever med en gjennomsnittsalder på 15 år. De plassene som var nedtegnet i 1782 var Maugesten, Finstad, Tippa, Strømnes, Rød, Åserød, Jelsnes, Ødegård, Suteren, Hoveden, Kallasten, Kolstad, Delin, Solberg, Utne, Bjørnland nordre og søndre, Tømmerholt, Skjøren østre og vestre, Torskenes, Kattakross, Øsaker, Sandtangen, plassen Ødegård, Kalnes vestre og østre, plassen Myra, og plasser under Holleby.

Sannefjerdingen skoledistrikt besto av Utne, Børstad, Ryen, Berger, Ramstad, Melleby, Ågård, Skauge, Agnalt, "Kiennet", Sætre og Minge.

Rolvsøyfjerdingen besto av gårdene på Rolvsøy. Ole Hansen var den første kjente læreren i dette skoledistriktet og virket omkring 1820. Han sluttet i 1844 etter å ha mistet synet.

Almueskoleloven

14. juli 1827 var begynnelsen på slutten for omgangsskolen. Da ble Lov om almueskolen vedtatt. Den sa at kirken skulle ha ansvaret for å skaffe brukbare lærere og også skaffe lærerne forsvarlig husrom. Den sa videre at man kunne fortsette å bruke omgangsskole, men det måtte være minst én fast skole i hvert prestegjeld. Den faste skolen skulle ligge i nærheten av kirken.

Loven fastslo også at det var klokkeren som skulle være lærer. I Tune ble det Alvim skole som ble den første faste skole og klokkeren fikk altså lærerstillingen der. Skolen gikk derfor under navnet Klokkerskolen.

Målet med loven var å gi hvert barn såpass kristelig kunnskap at presten kunne konfirmere det. Hvert barn skulle få minst 2 måneders undervisning.

Fastskoleloven

I 1860 kom neste lov som forseglet skjebnen til omgangsskolen. Lov om almueskolevæsenet paa landet, også kjent som fastskoleloven ble vedtatt og sa at alle barn hadde rett å gå på faste skoler. Ansvaret for skolene ble samtidig lagt til kommunene, basert på formannskapsloven av 1839.

Den neste faste skolen i Tune, og som ble etablert etter at fastskoleloven ble vedtatt, var Opstad skole i 1863. Opstad skole ble tett etterfulgt av Holleby skole i 1864, Hannestad skole i 1866 og Agnalt skole i 1868. Deretter ble det en pause på nesten 25 år før neste skole ble bygget.

Den siste omgangsskolen i Tune var på Toskenes og ble avviklet i 1886.