Det er en fin sommerdag i august i året nittenhundre og femtiåtte.
Klokka er kvart over sju på morgenen. Jeg står og speider ut av kjøkkenvinduet. Kommer han ikke snart? – Jo, der er han, nabogutten.
Skrevet av Per F. Lundh. Publisert i TuneRuner 38, mai 1999.
Vi skal på skolen i dag, for første gang. Stemningen er spent og forventningsfull. På med den nye ranslen, fin og blå med bilder av racerbiler på lokket. Så er vi på skoleveien. Det blir mange småskritt i løpet av den timen det tar før vi er framme.
Vi går inn porten og inn i skolegården foran den store gule trebygningen. Sanne skole, bygd i 1924 som det står på veggen over inngangspartiet. Vi skjønte sikkert ikke hva det sto på veggen den første skoledagen, men etter hvert som tiden gikk og vi lærte å sette sammen bokstaver og tall, kunne vi lese det selv.
Hver morgen, eller rettere sagt annen hver morgen, for vi gikk bare annenhver dag i småskolen. Etter hvert friminutt ringte lærer Saltbones i bjella. En gedigen bjelle med stort håndtak på. Da stilte vi opp på rekke og rad etter faste plasser. Småskolen på den ene siden. Det var 1.,2. og 3. klasse, og storskolen på den andre siden av trappa. Storskolen var 4. til 7. klasse. Vi i 1. klasse hadde klasserommet for oss selv. Ellers gikk 2. og 3. klasse sammen. 4. og 5. klasse gikk sammen og 6. og 7. klasse delte klasserom.
Vi i 1. klasse hadde lærerinne, eller frøken som vi kalte henne.- frøken Ryen. Margit Ryen var en dame med litt strengt oppsyn syntes vi. Litt krum nese, langt hår som var rullet opp til en tull i nakken med en stor hårnål igjennom . Hun gikk bestandig med mørke klær og langt fotsidt skjørt. Men skinnet bedrar Hun var verdens snilleste menneske. Hun var godt likt av alle elever uten unntak.
Ved skoledagens start, etter at vi hadde marsjert inn, var det å stille seg opp ved siden av pulten sin. Da sa frøken Ryen: » Go mor`n», og så gikk hun bort til det gamle pedalorgelet i hjørnet. Hun spilte opp, og vi sang et salmeværs. Når salmeværset var ferdig og frøken sa: «Sitt ned», kunne dagens læring begynne.
Dagene og ukene gikk utover høsten, og vi i 1. klasse ble kjent med hverandre og skolen. Vinteren kom, og det var tid for oppvarming av skolestua. – Vedfyring må vite. En høy svart vedovn med en stor vedkasse ved siden av. Det knitret koselig i den på kalde vinterdager.
Det nærmet seg jul, og vi gjorde våre forberedelser til den store høytiden. Den siste skoledagen før juleferien skulle vi besøke det andre skolerommet, der storskolen holdt til, og der lærer Saltbones rådde.- Tiden var inne, og vi tok hver vår stol og marsjerte inn til storskolen, og vi satte stolene langs veggen bakerst i rommet.
Vi skulle synge julen inn!
Det sto et fint grantre i skolestua denne dagen, men det var ingen elektrisk belysning som pyntet treet. Lærer Saltbones gikk og slo av lyset i taket, og det ble halvmørkt i rommet. Så tok han fram fyrstikkesken med fyrstikkene tente han hvert enkelt lys på treet. Det var et juletre med levende lys!
Vi sang våre julesanger og så på treet som sendte sine spede lysstråler rundt i rommet. Det ble en meget stemningsfull og spesiell skoletime. Til slutt leste Saltbones juleevangeliet og ønsket oss alle sammen en riktig god jul. Og vi i 1. klasse hadde vår første juleferie.
Det gikk vinter og vår med læring og lek, pugging av bokstaver og tall, og da sommerferien sto for døren , da 1. klasse var slutt, ja, da kunne vi legge sammen tall og sette sammen bokstaver til ord. Vi kunne til og med lese vår egen Donald Duck.
Frøken Ryen hadde klart det igjen som alltid – lagt grunnmuren for vår lærdom videre i livet.
Elev ved Sanne skole
Per F. Lundh