Søndagsskolen

Alle  «pene» barn skulle gå i søndagsskolen. Det måtte derfor også vi, og mormor så til at vi kom av gårde hver eneste søndag. Det hjalp lite om skiføret var aldri så fint, søndagsskolen først !
Skrevet av Arne Bjørnland. Publisert i TuneRuner 33, oktober 1996.

Etter hvert som vi guttene ble 7 år og begynte i folkeskole, var det liksom en selvfølge at vi samtidig begynte i søndagsskolen. Vår søndagsskole ble holdt i Hafslund Kapell, og vi var ca. 50 barn, så vidt jeg kan huske. Det var flere «klasser» i skolen – gutter og jenter hver for seg og på hver sin side av midtgangen i kapellet. Hver klasse hadde vanligvis en  benkerad, og det var egen lærer for hver klasse.

Vår lærer het Johannes Pedersen, en høy tynn mann. Han var lavmælt og alvorlig. Til daglig var han reparatør på «Karbiden». Hans forutsetninger for å være søndagsskolelærer var at han trodde på Gud og ville at andre også skulle gjøre det. Han så det som en sentral oppgave  å forklare oss om det som sto i bibelen og som særlig vi guttene hadde vanskelig for å tro på. Jeg kan ikke huske at jeg trodde så svært mye, men jeg var ikke sikker på om det fantes en overordnet makt. Jeg bad Fadervår før jeg sovnet for sikkerhets skyld hver kveld.

 

Jeg husker at jeg var særlig mistroisk til beretningen om Syndfloden og Noahs Ark. Da jeg ble 14 år, meldte jeg meg på et kurs i samfunnslære. Her spurte jeg Erling Hoffgaard Fredriksen om hva han mente om Syndfloden. Han svarte at det var arkeologiske utgravninger som viste at det hadde vært minst 7 store oversvømmelser i området ved elvene Eufrat og Tigris, og at den første var beskrevet som Syndfloden på stentavler som er funnet. Andre steder på jorden har  ikke hatt syndfloder. Bibelens beskrivelse av Syndfloden virket derfor for meg naiv og uriktig.

Jeg tror nettopp dette for meg ble årsaken til at jeg distanserte meg fra religion meget tidlig, og at det var søndagsskolen som paradoksalt nok var årsaken. Men jeg var ingen opprører og fullførte søndagsskolen. Det var vanlig at man gikk der til man ble konfirmert. I min klasse var det bare Kjell Edvardsen Nygaard (snibelen) som fullførte foruten meg. Vi fikk bibel av søndagsskolen som konfirmasjonsgave. Fra Hafslund menighet fikk vi Nytestamenter, og ved siden av Onkel Toms hytte, var dette de tre første bøkene jeg eide. Jeg har senere kommet til at det jo var en bra begynnelse for et privat bibliotek. Man kan således trygt si at jeg ikke nådde søndagsskolens mål, slik de antagelig var formulert hos lederne. Jeg bebreider ikke lærerene for dette, og jeg beklager heller ikke at jeg ofret så mange fine søndags formiddager på dette. Tross alt lærte vi å oppføre oss skikkelig på søndagsskolen, og vi hadde adskillig morro på veien til og fra Hafslund Kapell.

Helt spesielle opplevelser var søndagsskoleturene. Dette var familieturer til Nipa, Isesjø eller andre samlingssteder, f.eks. «Husmannsplass» som var en åpen plass i granskogen bak gartner Moens drivhus. På disse turene var det lek og morro og bare en kort andakt som religiøst innslag. Mamma hadde smørbrød med egg og ansjos i en skoeske med bendel rundt, og vi fikk en liten flaske brus eller «Start». Vi lekte «Bro, bro brille», «Tyven tyven», «Sorte gryte» og mye annet rart. Hjemturen var ofte lang og tung. Vi gikk til fots og var slitne etter en lang, aktiv dag, men vi gledet oss allikevel til neste gang. Søndagsskoleturene var betydelige begivenheter for oss.

Etter vanlig søndagsskole husker jeg at det var deilig å komme hjem til middag. Det var ofte kjøttkaker og stuet kål og semuljegrøt med rød saus til dessert. Det luktet godt og smakte ubeskrivelig deilig.

Ofte var onkel Karl på besøk om søndags formiddagene, og han og Pappa satt på verandaen eller i haven  med en liten «svartkopp» -hjemmebrent, kaffe og kaker. Det luktet godt av dette også, og begge var blide og i godt humør. Jeg tenker med glede på disse fredelige og hyggelige søndagene på Lyngstad.